Stop. Tenk deg om.

00:17-

00:05- "jeg prøvde å skrive et dikt om ender, men nå blir det heller en tanke-lapskaus"

Jeg er så trist. Sorgen bare svelger meg fullstendig hel. Jeg er fullstendig tom, bare at alt fylles av tanker.

Jeg vet det er vanskelig å forstå. Jeg vil gråte og hyle så håret mitt faller av. Jeg vil rope og forbanne alle gudene. I stede sitter jeg på en stein, litt over midnatt og prøver å skape noe poetisk. Hvem er jeg som sitter her og er deprimert? Hvordan kan jeg bestemme sånt? Jeg er sint, men jeg vet ikke på hva.

Jeg syklet til en liten dam rett hvor jeg bor, trodde jeg skulle finne noe her. En ro, eller en person, men han er ikke her. Hvis jeg hadde tekstet han ville han ha kommet. Men jeg er dypt skuffet, bare jeg tenker at jeg skal hit forventer jeg han skal lage et mirakel og møte meg her.

Jeg vil bare hyle, men jeg er fullstendig tom.

På natten når jeg skal sove lager jeg bilder og scenarioer med han. Hvordan vi møter tilfeldigvis, hvordan vi blir sammen. Hvordan han redder meg fra dette dypet. Jeg vil så gjerne ha han ved min side, stryke han over håret. Jeg vil at han skal holde rundt meg og gjøre meg trygg. Men kan jeg drømme og håpe om alt dette når jeg er så trist? Jeg liker ikke engang meg selv.

Jeg er 90% klar til å tekste han. Det klør i fingrene. Hvis han hadde dukket opp ville jeg ikke vært noe glede. Jeg ville ikke kunne småpratet om været engang. Bare sittet her og stirret ut i tomrommet og ønsket hans nærværet.

Hah! Jeg er så patetisk, jeg har bokstavligtalt ligget i sengen min i hele dag og så når jeg bestemte meg for å komme ut hit, tok jeg på meg bh og sminket meg, jeg børstet håret, dro fram sykkelen; klokken 12 på natten. "Hvis universitet ønsket det ville jeg møtt han", patetisk. For mange tanker i hodet.

Jeg er ekstrovert, men alle rundt meg er introvert. Jeg blir deprimert av å være alene. Jeg trenger å være med folk. Men jeg liker ikke å bli kjent med nye. Sånt blir det ikke framgang av.

Jeg vil gjøre noe nå, jeg vil hjem samtidig som ikke. Jeg trenger han, men han er best uten meg. Så jeg lukker den døra.

Men døren står på gløtt, hvis universet virkelig ville det så møter jeg han snart og da har jeg mot nok til å snakke med han.

Jeg er en feiging.
-00:46 "nå sykler jeg hjem"

Det er for tidlig å gå inn å legge meg, så jeg stopper og koser med naboens katt. Den biter meg og jeg blir redd, går fem skritt tilbake. Nøkkelen stå i døren, katten sniffer på sykkelen min. Smerten er enorm. Men jeg føler meg litt lettet. Jeg blør. Står der mellom en dør med nøkkel i og en sykkel.

Jeg åpner døren og løfter sykkelen inn. Katten går i andre retning. Smerten er der fortsatt og jeg tenker at det er bra, noe å fokusere tankene på. Som om ikke fire myggstikk under føttene, som hverken og klør hver gang jeg går var nok. Har jeg nå også en riff i høyre håndflate. Jeg lar det hverke og blø mens jeg skriver. Alle klærne er fortsatt på som om jeg ikke faktisk har tenkt meg inn. Bare sitte her på en kommode i et hus.

Klokken er 01:02, torsdag morgen 27 juli, 2017. Jeg blir sytten om mindre en uke. Men jeg har aldri kysset noen, aldri hatt sex, aldri elsket noen av hele mitt hjerte. Bare håpløst forelsket. Jeg forstår meg ikke på denne verden, tror på mirakler og at ingenting er tilfeldig. Jeg har slitt med senebetennelse i fingrene. Jeg er nå også bitt av en katt, og "I can almost see you" av Hammock spilles forsiktig i øreproppene. Selvom jeg er hjemme alene og ingen kan høre meg.

Er det sånt det blir poesi av?

-01:13 "nå vasker jeg bort blodet"