Dagboka

Prolog

"Hvor kommer alt dette fra?" sa Angel Griffen henvendt til moren sin og stønnet.
"Det er egentlig ikke så mye, tatt i betraktning at du har levd i tjuetre år allerede", sa Eline Griffen og betrakte de to dusin halvåpne støvete pappesker som tårnet seg opp nesten til loftstaket på Griffens oppdrettsgård i Lexington.
Angel strøk en lokk med mørkt hår bak øret og lente seg bort for å grave i den nærmeste esken. Som de fleste andre eskene hun hadde tømt så langt, inneholdt den hesteminner: scrapbøker med avisutklipp og fotografier fra hennes første tid som jockey, trofeer, ja, til og med fanbrev.
Angel tok opp en brevbunke og begynte å bla igjennom dem.
"Noen av disse er adressert til hester jeg red", så hun og smilte  "Som Wonder og Fleet Goddess"
"Bare behold de virkelige skattene", sa fru Griffen. "Sorter klinten fra hveten. Vi må gjøre plass til Rorys ting her, siden han reiser utenlands"
Angels atten år gammel bror var hjemme på sommerferie fra college, men skulle studere utenlands til høsten. " Eller du kan jo ta med eskene hjem til deg selv, hvis du har plass" forsatte moren.
Angel hadde vært gift med Mike Reese i over ett år nå. Sammen drev de Whitebrook, en suksessfull oppdretts-- og treningsgård rett utenfor Lexington, ikke langt fra foreldrenes gård. "Mike og jeg har ikke så mye lagerplass. Men det er ikke mye jeg har lyst til å kaste", sa Angel.

Hun satt med beina i kors på gulvet og gransket et bilde av seg selv og Angel's Wonder som hun hadde funnet i esken. Den legendariske, kastanjebrune hoppa  sto i vinnerringen på Churchill Downs med et teppe av roser over ryggen. Angel, iført en søleflekkete jockey silkejakke i grønt og gull, tok imot nesten halvmeter høy bronsetrofé av et jurymedlem etter å ha vunnet Breeder's Cup Classic.
Fru Griffen sukket. "Jeg viste at du kom til å ville spare på alt sammen. Du har alltid likt å ha tingene dine rundt deg, spesielt hesteting." hun smilte kjærlig til Angel. "Husker du da du delte rom med Caroline, og du pleide å sette insektsprayen i bokhylla og ridestøvlene på baderommet?"
Angel lo. Storesøsteren hennes, Caroline, var temmelig pertentlig. Noen ganger omtalte Caroline den tiden de delte rom som den reneste tortur. "Vel, jeg mener ennå at det er fornuftig å ha insektsprayen og ridestøvlene innen rekkevidde," sa Angel. "Men jeg må innrømme at jeg var et rotehode den gangen." Angel fant fram et sett hestetenner i plast fra bunnen av esken. Hun trakk dem opp, og de marsjerte klaprende over gulvet. Hun kastet enda et blikk på bilde av seg selv og Wonder. Glasset i rammen var støvete og hadde en sprekk i det ene hjørnet. 

Jeg var jo bare seksten - så forferdelig ung, tenkte Angel. Det var mitt første løp som Wonder's Jockey.  Angel tittet ned i den neste  esken, som inneholdt hennes gamle samling av lekehester. Angel tok dem opp en om gangen og satte dem på rekke og rad. De store, myke tøyhestene med saltøy og små plasthester med jockeysaler som så nesten ekte ut; Borkete, svarte, grå. Da hun var for liten til å ri, pleide Angel å leke at hun vant store løp på disse hestene. Fru Griffen nøs kraftig. "Det holder for meg... det er alt for mye støv her oppe. Dessuten har jeg noen ordentlige hester å ta meg av," La hun leende til. "Men jeg vil låne denne scrapboka litt. Det er så mange gamle bilder av deg i den, og jeg er sikker på at pappa også har lyst til å se."

"Værsågod" sa Angel, hun var opptatt med å justere den 5 cm store salen på Flash, den serierike appaloosa-hesten i plast. Morens fottrinn forsvant ned trappen. Angel kastet nok et blikk på det støvete bilde av seg selv og Wonder i vinneringen.  Et øyeblikk så Angel for seg tvillingtårnene på Churchill Downs og hørte den raske snøftingen og de tordnende hovslagene fra ti fullblodshester som dundrer mot mål; Hun og Wonder feide på utsiden av felte  og under målsnoren, så King Kong og Townsend Prince bare så støvskyen etter dem...

Angel ristet på hodet. Ble hun sittende på loftet og dagdrømme, ville hun aldri få gjort det hun skulle.  Hun skjøv den tomme esken fra seg. Noe rullet rundt inni den. Hun stakk hånden nedi og løftet Blackie, en liten tøyhest hun hadde fått til jul da hun var omtrent fire år. For et originalt navn, tenkte hun, mens hun smilte. Han er i det minste svart. På samme  alder  hadde hun kalt en mørkebrun hest for Spotty. Blackies fløyelspels var fillet. En gang for lenge siden hadde Rory prøvd å gre Blackie med en gaffel, grunner bare hans to år gamle hjerne viste.  Angel hadde grått i timevis da hun oppdaget det.  Angel rørte forsiktig ved Blackies fillete pels, og satte ham så forsiktig på lokket lokket til en eske hun samlet søppel i. Hun ville kaste ham - det var ingen vits i å reparere ham, tenkte hun. Men Blackie kunne holde henne med selskap mens hun arbeidet seg gjennom minnene.

Angel reiste seg, stakte seg og gikk bort til det lille loftvinduet. De vidstrakte, grønne jordene rundt foreldrenes gård  lå foran henne. Angel lente seg mot vinduskarmen og smilte. Fullblodshestene så ut som små flekker herfra. Hoppene tygde i seg det saftige gresset, mens føllene deres hoppet og sprang ved siden av dem, på jakt etter sommerfugler, eller hverandre, eller ingenting.  Nei, dette gikk ikke. Hun fikk ikke gjort noen ting. Angel sukket for n'te gang, dumpet ned på det støvete gulvet igjen og løftet opp lokket på en gammel, medtatt trekiste med svart jernbånd rundt. Inni, oppå den gamle sedvanlige papirbunken, lå en blå børste som hadde tilhørt Stardust, hennes aller første hest. Angel rørte ved den fine, myke busten og rykket pannen. Hun stakte hånden nedi kista igjen.

Fingrene rørte ved noe velkjent - Det faste læromslaget på en bok. "Dagboka mi," mumlet Angel. "Den går helt tilbake til Edgardale." Hun lot hånden gli over den lille, mørkebrune boka og befant seg med ett mange år tilbake i tiden, den gangen foreldrene hennes eide Edgardale. Det var før de kjøpte denne oppdrettgården lengre nord i Kentucky, før de ble oppdrettsledere på den berømte Townsend Acres- gården, Hvor Wonder var født og oppvokst.  Angel rykket pannen. "Jeg skrev i denne helt til...." Hun av brøt tankerekken - skygget unna minner - og så opp. Blackies ravgule blikk  var rettet mot Henne. Angel stirret på lekehesten, og deretter på dagboka. "Black Night," mumlet hun. Angel åpnet dagboka et tilfeldig valgt sted, og begynte å lese sin egen omhyggelige elleveåringskrift. Siden var datert 30. september.

Å, Black Night, Vær så snill, bli frisk. Hvis noe skjer med deg, dør jeg. Det gjør så vondt...

Angel lente seg tilbake på hælene, der hun satt på kne. Hun klarte ikke å stanse minnene lenger. I tankene kom det høye, svarte føllet, som nettopp var avvent, med glade krumspring mot henne over den smaragdgrønne innhegning, der moren beitet like ved. Hver eneste fine linje i det smekre hodet og den lille, muskuløse kroppen viste at han var av god avstamming og en lovende Fullblods galopphest. Unghingsten stanset ved gjerdet og så kjærlig på Angel. Det mørke blikket var utrolig intenst, som alltid. I innhegningen ved siden av kom Stardust, Angels aller første hest, galopperende for å hilse på henne. "Jada, nå er jeg hjemme, Jente mi! Tid for rideturen vår!" roper elleve år gamle Angel oppspilt, der hun kom løpene oppkjørselen fra skolebussen.

Men de hestene var borte for godt nå. Hver eneste av dem, og så mange, mange andre. Et øyeblikk skylte den sviende smerten igjen over Angel - sammen med minnene - overveldet henne. Hun svelget tungt og blunket tårene vekk. Det gjør så vondt... Ettermiddagsolas siste stråler falt skrått inn gjennom vinduet, lekte med støvfnuggene i lufta. Det var juni måned nå, med varme sommerdager. Akkurat som den ganen, tenkte Angel. Black Night ble født i juni for tolv år siden. Tragedien på Edgardale var så lenge siden. Men da hun leste dagboksiden, følte Angel det som om de forferdelige hendelsene var i går.

Der da var første del ferdig!!! Jippi, håper der likte det! bruke litt lang tid på det, jeg  har skrevet 1379 ord :o MEEN ja. GLED DERE TIL NESTE DEL, og jeg må bare si, at i en av delene er det KJEMPE TRIST!! MEN kan ikke si mer!

HAADDDE *Vinker til deg som leser