The last chapter

The last chapter, part 1

Så mye har skjedd siden Leo dukket opp i livet mitt igjen, den bittersøte dagen i Marseille. På disse ti årene, har jeg opplevd mer enn jeg trodde var mulig. Det har ikke følt ut som ti år, men heller ti livstider. Alt startet med den forbudte kjærligheten mellom oss. Kjærligheten Rådet - en gruppe vampyrer som styrer hele vampyrsamfunnet - ikke kunne fordra, for den gjorde deres mest blodtørstige og kjølige leiemorder, til en omsorgsfull og godhjertet vampyr.

  Det første hinderet vi møtte på, var den uhelbredelige svulsten i hjernen min som gjorde at jeg hadde tre måneder igjen å leve. Det var de mest skumleste, men også de beste, månedene i mitt liv. Jeg lagde en liste over alle tingene jeg ønsket å gjøre før jeg døde, og jeg fikk opplevd dem alle sammen med Leonardo d'Arc. Min store kjærlighet. Min eneste kjærlighet. Det var også i løpet av disse månedene at Rådet skjønte hvor sterk vår kjærlighet var. De visste at jeg kom til å dø, og de visste at mitt dødsfall kom til å knuse Leo. Men de visste også at han ville bli enda mer knust om de ga meg et liv han mente var en forbannelse. Så da jeg lå på sykehuset, ikke var langt unna fra å ta mitt siste åndedrag, ble jeg hentet av en som jobbet for Rådet. De forvandlet meg og slettet alle minnene jeg hadde av Leo. Dette var hans straff for å ha forelsket seg, uten Rådet sitt tillatelse.

    Tre år senere, etter mye leting fra Leo sin side, fant han meg. Det tok ikke lang tid før jeg falt for han atter en gang, og etter hvert fikk jeg tilbake alle minnene vi hadde delt. Både de smertefulle, og de vidunderlige. Men jeg var blitt fylt med et intenst hat. Et intenst hat ovenfor Rådet. De hadde ødelagt så mye for meg, for Leo, og livene våre var nok ikke de eneste Rådet hadde gjort om til et mareritt. Jeg ville knuse dem. Tilintetgjøre dem. Gi dem den straffen de har fortjent i så mange århundre. Så traff jeg Elias, lederen for en av de største vampyr opprørsgruppene, og han tilbød meg en plass. Men for å kunne bli et medlem, måtte man gå på en slags tre årig skole der man ble opplært til å slåss, tenke taktisk, og bli forberedt på å ofre livet sitt for det man trodde på. Selv hvor vondt det gjorde å bare forlate Leo, uten å gi han et ordentlig farvel, gjorde jeg nettopp det. Jeg dro for en god sak. Jeg dro for å kunne hevne alle de som hadde fått et mareritt til et liv på grunn av Rådet. Jeg dro for meg.

   Igjen gikk det tre år. Etter mitt første oppdrag som et medlem i Elias sin opprørsgruppe, traff vi på hverandre igjen. Men denne gangen var ikke Leo alene. Denne gangen var han sammen med en vakker vampyrjente kalt Caroline, hans forlovede. Det føltes ut som at livet mitt falt i ruiner, like foran øynene mine, og jeg kunne ikke gjøre noe for å bygge det opp igjen. Men det var min egen feil, jeg visste det innerst inne, så jeg kunne ikke bli sint. Såret. Men vi overvant dette også. På selve bryllupsdagen skjønte de begge at dette ikke var riktig, til min store lettelse. Leo elsket meg fortsatt. Det var en fakta som ikke var mulig å forandre på. Det var hans egne ord. Og Caroline, vel - det viste seg at hun hadde øyne for noen andre.

  Leo og jeg var lykkelige, en stund. Vi skaffet oss et lite, koselig hus sammen. Vi forlovet oss. Vi planlagte bryllupet. Og så ble han drept av noen leiemordere sendt av Rådet. Det var ikke lenge han var død, men lenge nok. De fikk noen hekser til å bringe han tilbake til live, og denne gangen var det hans tur til å få hukommelsen slettet. De gjorde dette fordi på denne måten fikk de tilbake den kaldblodige og onde leiemorderen deres. Men mannen jeg falt for, mannen jeg elsket over alt på jord, var ikke fullstendig borte. Han var fremdeles der, bare godt gjemt. Det var tøft, og ofte føltes det ut som en umulig oppgave, men til slutt fikk jeg han tilbake. 

   Alle disse hindrene ble satt foran oss det siste tiåret, og vi klarte å overvinne dem alle. Jeg trodde vi endelig hadde vunnet. At vi endelig kom til å være sammen for evig og alltid. Mer feil kunne jeg visst ikke ha tatt.