Hemmeligheten

3 - Forlatt

Ally åpnet øynene. Rommet hun var i var helt hvitt. Først skjønte hun ikke hvor hun var, men så husket hun alt. Moren hennes, som også var William sin mor. Daniel. Bunker II. At hun hadde besvimt. Team M. Hun lukket øynene og prøvde å sove litt til.

En stund senere kom Daniel inn. "Du har sovet i 3 dager." Hadde hun virkelig sovet i 3 dager? Hun hadde jo bare besvimt. Ally lurte på hvorfor det var Daniel, og ikke moren hennes som hadde kommet inn, men hun orket ikke å spørre. Hun ventet heller på at Daniel skulle si noe. Stillheten var ikke til å holde ut. Etter en stund, snakket han endelig. "Så, hvordan føler du deg?" Hun kjente etter. Hele kroppen verket. Hun kjente at det dunket i bakhodet. Hva var det som virkelig hadde skjedd? Man fikk vel ikke så vondt bare av å besvime? "Føler meg helt ok" mumlet hun. Hun nektet å innrømme at hun hadde vondt. Hun ville ikke virke svak. "Sikker?" sa han. "Det var en virkelig trøkk du fikk." Ally skjønte ingenting. Hadde hun ikke besvimt? Hele greia med William og moren hennes kom så brått på. Hun var ikke klar for dette. "Hva er det du mener?" Daniel rynket på brynene. "Husker du ikke? Du falt og slo hodet veldig hardt. Du hadde fått hjernerystelse, men jeg tror det er over nå." Ally kviknet til. Hun måtte ut. Finne mamma. Få en forklaring. Hun reiste seg opp og gikk mot døra. "Ally, vent!" ropte Daniel etter henne, men hun brydde seg ikke. Hvorfor skulle hun bry seg om han? Han hadde ikke forklart noe av det som hadde skjedd. Hun følte at hun måtte presse svarene ut av alle sammen.

Ally hadde funnet veien ut av sykestua, og ble overrasket av det hun så. Huset hun var i måtte være gigantisk, for rundt henne så hun mange ganger og dører. Den ene gangen førte til flere dører, som så litt ut som klubber. Hun gikk bort til en av dørene og leste på skiltet utenfor. Det sto "Dyremagi". Hun tenkte at det måtte være det William mente med magiske krefter. De hadde forskjellige, gigantiske rom for alle kreftene rundt her. Hun gikk bort til alle dørene, og leste på skiltene. Naturmagi, frostmagi, ildmagi, luftmagi, og mye mer. Den ene døra var mye, mye større enn de andre, så hun gikk bort til den. Sovesal. Hun gikk inn.

Synet som møtte henne, var overraskende. Det var mange forskjellige dører, som tydeligvis førte til forskjellige rom. Hun synes hun så det lyset håret til William ved fellesstua, så hun gikk bort til han. "WILLIAM!" Han snudde seg og så overraskende på henne med de grønne øynene. "Ro deg ned!" hveste han. "Bli med meg til spisesalen, de deler ut rom til nykommerne." Ally fulgte etter William, inn i et stort rom. Det var store bord på hver side, og veggene var dekket av malerier. På et av maleriene var det bilde av en jente, med magisk gullglød rundt henne. Hun og William gikk bort til et bord og satte seg. "Er alle her nå?" ropte mannen som sto oppe på den lille scenen. Han begynte å rope opp navn, og forskjellige rom. "William Bjørkdal, du tar rom 10, sammen med Kim Berg, og Ole Aas." Ironisk nok, hadde Ally og William samme etternavn. Moren hennes hadde valgt hennes etternavn på dem begge. Ville moren at de skulle finne hverandre? William reiste seg, og gikk ut av den store døra sammen med Ole og Kim. "Sara Falck tar rom 11, sammen med Ally Bjørkdal, Marte Dahl og Sofie Hassel. Ally reiste seg, og fulgte etter de andre ut av døra. Uten å si noe, fant de fram til rom 11.

Rommet var stort, nesten som en leilighet. De hadde et stort, fancy bad, mye finere enn det Ally hadde hjemme. Hun kom plutselig til å tenke på faren hennes. Hvor lenge hadde hun vært borte? 4 dager? 5 dager? Visste faren hennes om dette? Hun kom plutselig til å tenke på da han bare lot henne gå ut, klokka 07:20 på morgenen. Ville han ringt politiet om han visste det? Antageligvis ikke. Hva om han visste at moren hennes var i live hele tiden? Hun begynte å skjelve og det føltes ut som hun kom til å synke ned i badegulvet. Hun gikk ut i stua igjen. Stua var minst like fancy som baderommet, med en sofa, tv, stuebord og spisebord. Det var 4 soverom, ett for hver person. De hadde også kjøkken, ja til og med mikrobølgeovn. Hun gikk inn på rommet sitt og låste døra. Prøvde å få litt søvn.

Ally hadde nettopp våknet. Hun satt i sofaen, da en jente på hennes alder kom bort til henne. "Hei! Jeg heter Marthe." Marthe satte seg ned i sofaen og skrudde på tven. "Ally", sa Ally kort. "Hvordan krefter har du? Jeg har iskrefter!" sa Marthe, alt for entusiastisk. Ally bare himlet med øynene, og begynte å tenke på moren hennes. Moren hennes hadde jammen mye å forklare henne. "Jeg vet egentlig ikke så mye om dette stedet"... begynte Ally. Hun følte at Marte var en hun kunne stole på. "Jeg hadde ikke sett henne på 5 år, før for 3 dager siden." Martes brune øyne stirret sjokkert på henne. De fikk en ubehagelig intens øyekontakt. "Ja, eh. Moren min er Signe Bjørkdal, lederen for Camp Magic. Jeg må virkelig finne henne! Jeg har mange spørsmål jeg gjerne skulle ha fått svar på." Marte stirret fortsatt på henne, denne gangen med munnen åpen. "Moren din er Signe Bjørkdal?!" utbrøt hun. Den karamellbrune, bustete panneluggen falt ned i øynene hennes. "Shhh, ikke så høyt" hvisket Ally. Av en eller annen grunn, ville hun ikke at de andre skulle høre henne. Hun ville ikke tiltrekke seg oppmerksomhet. Liksom virke "spesiell", for var det noe hun virkelig ikke var, så var det spesiell. "Er du med eller ikke?" spurte Ally.

Ally og Marte snek seg bort til Williams rom, som var rett vedsiden av deres. Ally banket på. Heldigvis så var det William som åpnet. "Hva gjør dere her?" sa William, med en trøtt stemme, som avslørte at han nettopp hadde våknet. "Du må bli med å finne mamma", sa Ally. Mens William gikk for å kle på seg, hvisket Marte til Ally "Er det broren din eller noe, siden du sa 'mamma'?" Ally sukket, hun kom nok aldri til å bli helt vant til det her. "Ja, det er halvbroren min." Da William hadde kledd på seg, viste han de veien til morens kontor. Til Allys store forferdelse, var det Daniel som åpnet da de banket på. "Hvor er mamma?" skrek Ally til han. Hun var lei av alt det her. Alle disse hemmelighetene. "Kom inn, og sitt ned", sa Daniel. Det han fortalte, kunne ikke stemme. Moren hennes hadde dratt. Uten et eneste spor. Hun var blitt forlatt. Igjen.