Det uventede

Det uventede Kapittel 1

Det var dagen jeg møtte han, som alle andre også gjorde denne dagen. Det var et møte jeg aldri hadde forventet. Jeg trodde at han var langt vekk.

Det var dagen alt falt inn i ruin.

Jeg så på han mens jeg tok små skrikk bakover mot der jeg kom fra. Sola skinte på ansiktet mitt, noe som var ganske irriterende. Han så på meg, nesten i forakt. Hva er det som er galt med han?! Jeg trodde at han var borte for alltid! Han var et av mine forrige liv, men jeg hadde valgt å gå videre i livet. Han var en av de verste tingene som hadde skjedd med livet mitt!

"Jeg trodde at du var borte Sofie!" skreik han til meg. Jeg startet å løpe, men han tok tak i den venstre armen min. Så stirret han på meg med sine forsatt brune øyne. "Slutt og vær så dum! Du gikk fra meg med vår baby i mine armer! Vil du ikke vite hvordan det gikk?! Vil du ikke vite hvordan jeg i det hele tatt greide å overleve med den lille ungen? Sofie, vær så snill å snakk til meg, jeg ber deg". Han snakket med hans mest milde stemme nå, og jeg gikk nesten rett på den. "Nei" sa jeg med en høy røst, og så sparka jeg han i leggen hans og løp vekk fra enda en mann.

Når jeg kom hjem så falt jeg ned i tårer på kjøkkengulvet. Gulvet var glatt og hardt, men jeg brydde meg ikke mye om det. Hvordan kunne dette skje!? Jeg trodde at han forsatt var i England et eller annet sted og vasket vinduer høyt over alle andre? Det var mange år siden jeg snakket med han sist. Jeg husker at jeg klappa til ansiktet hans og løp vekk fra han rett etter at jeg hadde født en baby.

Moren min sier alltid at det er et problem jeg hadde. Det at jeg alltid løp fra alt og alle. I går så løp jeg fra jobben min, fordi at sjefen min hadde skreket til meg. Tydelighvis så hadde jeg flyttet papirene helt feil.

Så nå satt jeg her da, på det kalde kjøkkengulvet, og tenkte på alle tingene i livet mitt som jeg kunne hatt gjort annerledes.

Kjøkkenet var billig, men hvitt. Alle veggene var lyse blå og kjøkkenbordet var litt lite for meg. Resten av huset var litt tomt, og noen ganger følte jeg meg ensom og trist. Det ville vært fint her med noen andre enn bare meg selv. Plutselig hørte jeg et høyt bank på døra, og så en litens jente stemme. "Hallo? Er det noen her?" og resten hun sa var bare mumling. Jeg reiste meg og gikk bort til utgangsdøra. Når jeg åpnet den, så så jeg en liten jente som stod i gangen med en liten kjærlighet i den lille hånden sin. Håret hennes var mørke blondt og øynene hennes var brune. Jeg elsker den fargen, tenkte jeg. "Hei på deg lille jente. Hvordan går det?" spurte jeg med den mest silkemyke stemmen jeg hadde. Hun mumlet og svarte: "Jeg trenger moren min". Så gikk hun bortover gangen og vekk fra meg. Jeg ville løpe etter henne, fordi hun minte meg om noen jeg en gang hadde nær.

Noen timer senere, så var jeg forsatt i mitt verste humør. Gjentatte ganger så hadde jeg skreket høyt at ingen likte meg, og gjentatte ganger hadde jeg prøvd å hoppe ut av vinduet. Men for en dum grunn, så var ikke vinduskanten høyere enn 2 meter. I hvert eneste sekund så føltes det ut som at livet mitt var lagt i ruin. Jeg møtte nettopp exen min, en liten jente hadde gått fra meg uten noen grunn og på toppen av alt dette, så ville ikke det dumme vinduet være høyere opp!

Jeg så ut av vinduet. Utenfor så var det lyst. Sola skinte og det føltes ut som at jeg var i denne smurfe filmen hvor alle sammen bare danset og sang hele dagen, mens jeg var den onde Gargamel som prøvde å tråkke på alle sammen. Jeg bestemte meg for at det var bedre for meg å være ute hvor jeg kunne få meg litt frisk luft, men på en annen side...nei, glem det. Jeg skulle ut.