Stella's Reise

Kapittel 1 - Frykt er fangenskap.

Stella tittet ut av vinduet. Hun kjente hvordan hjertet hoppet en ekstra gang når hun hørte at grandtante Elsi tok i døren. Hun snudde seg raskt mot klokka som hang på veggen. Hjemme allerede? Hun som hadde sett frem til noen timer helt alene. Det var ikke bare noe hun likte - det var noe hun trengte. 

Hun stod stille, lyttet til hvordan Elsi gikk der nede. Inn på kjøkkenet. Hun pakket ut av poser. Greit, da hadde Stella noen minutter å tenke på. Istedenfor stirret hun ut på fjellene som strakte seg langs hele utsikten. De var altfor langt borte til at hun kunne, men mange ganger drømte hun at hun klatret helt opp til toppen. Da hun var liten hadde hun tenkt at det var flere stiger på toppene, for det var bare naturlig at man skulle kunne klatre videre opp mot  verdensrommet. Nå smilte hun sorgfullt av minnet som egentlig var et godt et. Det var den tiden mamma og pappa var i live, og lenge før hun måtte flytte hit. Dessuten var hun snart myndig, og for gammel til å dagdrømme om umulige ting.

Når hun hørte at grandtanten hadde begynt på trappen opp (det andre trinnet knirket) var hun lynrask og like musestille med å rive tak i sekken og begynne å gå mot soveromsdøra. Når hun møtte på Elsi ved toppen av trappa la hun i alt hun kunne for å virke overrasket. 

"Åh! Grandtante! Er du hjemme allerede? Jeg skulle akkurat ut igjen og gjøre lekser med prosjektgruppa. Vi skal møtes på skolen."

Elsi stoppet rett før hun kom til det øverste trinnet. "Jeg visste ikke at du hadde et prosjekt, hvilket fag?" Stella så at hun studerte henne ekstra nøye, og forstod at hun ikke hadde virket overbevisende nok. 

"Det er i naturfag. Vi fikk det i dag og skal levere det i slutten av uken. Ingen visste om det fra før."

Til Stellas irritasjon var Elsi svært interessert i å følge med på hvordan det gikk på skolen. Hun var også ganske dyktig til å forstyrre og være streng. Hun var sikker på at Elsi mislikte henne like mye som hun mislikte å bo hos en gammel grandtante i et falleferdig hus.

"Men du kan ikke bli lenge. Husk at du skal hjelpe meg med forberedelsene i kveld!"

Stella kjente lettelsen spre seg, samtidig som hun svelget en irritasjonsklump. Den teite Saniteten som Elsi alltid maste om. En haug med gamle damer som kom sammen for å "hjelpe lokalsamfunnet" ved å selge noen vafler og prate i flere timer. Og hun måtte være med og hjelpe til fordi grandtanten ikke hadde funnet nok muligheter til å torturere henne skikkelig. 

Men hun pustet sakte inn, og nikket. "Jeg kommer så jeg får hjulpet deg."

Elsi nikket, og Stella fortet seg ned trappa før hun fikk sagt noe mer. 

Utenfor pustet hun dypt inn. Men hun stoppet ikke, for Elsi kunne komme ut igjen med idéen om ett eller annet Stella ikke ville være med på. Derfor småløp hun bortover gata mens hun forsøkte å ta på seg jakken samtidig som hun lot sekken henge fra den ene armen, så den andre. Æsj. Nå hadde hun med seg en sekk hun måtte dra på. Bare fordi hun måtte lyve hele tiden. Alt for å slippe unna, og det var så slitsomt. 

Hvorfor hadde mamma og pappa bare måtte dø på den måten?

Hun var kommet rundt svingen nå, og kunne stoppe et øyeblikk. Hun tok seg tilogmed tid til å forsiktig titte gjennom busken som ga nok utsikt til huset. 

Det var ingen der. Bra. Hun snudde seg for å gå videre samtidig som hun rynket på nesen. Huset. Det gamle, stygge, falleferdige huset med maling som flasser av, og vinduer som trekker. 

Det var flaut å bo i et slikt hus. Og det hadde hun ikke behøvd om mamma og pappa ikke hadde forlatt henne på den måten. 

Men hun ville ikke tenke på foreldrene nå. Det gjorde alltid mer vondt enn det trengte å gjøre. 

Hun fikk gå til skogen, og fortsette med planene om hva hun skulle gjøre så fort hun bare ble 18. 

Stella smilte så fort hun tenkte på det. Åh, så deilig det skulle bli å få frihet! Hun skulle reise verden rundt. Men først skulle hun komme seg til stedet sitt i skogen.

Egentlig var det et skogholt. Det var like ved boligfeltet der de bodde. Men Stella hadde aldri sett noen gå der oppe før. De som gikk turer for seg selv eller med andre valgte bare lysløypa som var et lite stykke unna. Så fort hun hadde kommet seg til stedet sitt, satte hun fra seg sekken. 

Irritert for at hun hadde måttet ta den med seg, satte hun den fra seg litt hardere enn hun hadde planlagt. Så snøftet hun høyt for seg selv. 

"Endelig. Hei, Treet!" Hun klappet det forstiktig, som om det fikk vondt av noe annet. Så satte hun seg på huk, dro opp en stor stein, og hentet fram en skrivebok og en penn fra hulrommet mellom røttene. Hun klatret raskt og elegant opp til en gren hvor hun hadde lagt fra seg en interiørpute med gamle blomster på. Hun skulle heller tatt med sin egen med gullsolen, men om det regnet så var det trist om den ble ødelagt. Denne gamle puta hadde ikke Elsi lagt merke til var borte engang. 

Hun hadde begynt å skrive opp nye reisemål og drømmer hun skulle gjennomføre, da hun la merke til noe nede på bakken. Noe som hun først trodde var øynene som var slitne, men som hun fikk se kort tid etterpå også. Noe lysegrønt, som glitret nede på skogbunnen.