Kreftens Skjebne (1D fanfiction)

Kapittel 3

Kapittel 3

© - Copyright - Kopieriering er ikke tilatt! 

Dedikert til: Min kjære tremenning

Jeg har skrevet alt, og det er mine idéer. 

Kos deg med tredje del♥

* * * * * *

Et år senere...

Jeg gikk inn på badet som var en del av rommet som jeg og mamma bodde på for å stelle meg. Siden jeg nettop fikk være hjemme i to uker, betydde det en ny måned på sykehuset. Den fasen der det er lite opperasjoner, men mer behandlig var jeg kommet til. Jeg hadde også mistet håret mitt nå, fordi jeg gikk på cellegift. Når vi var på sykehuset fro to måneder siden mente de at vi kunne ta en pause fra cellegift behandlingen, så søte små babyhår var vokst ut på hodet mitt, som mamma ville kalt det. Jeg derimot syntes jeg så helt forferdelig ut uten hår, men bestemte meg for at det var bedre å miste håret mitt enn å dø av kreft. Jeg var heller ikke redd for kreft lengere. Kreften ble sakte, men sikkert en del av hverdagen og nå tenkte jeg ikke så mye over det. Sykehusbesøk og sprøytespisser var noe jeg var vandt til nå etter et år med kreft. Lange dager med venting på forskjellige leger og ulike undersøkelser ble det ganske kjedelig på sykehuset. Legene mente det gikk rette veien, noe som hele familien min var glad for. 

Jeg kikket på speilbilde mitt. Et trøtt og sminkefritt ansikt, med blåe ringer rundt øynene så jeg. Jeg så ikke ut som meg selv lengere. Hodebunnen min var dekket av en rekke arr og sår etter mange opperasjoner. Jeg hadde blitt vedig tynn etter at jeg ikke hadde lyst på mat mer. Kirurgen min mente at det var en av bivirkningene på medisinen jeg måtte ta, så da begynte de å gi meg mat gjennom en slange som gikk rett inn i magesekken min. 

Jeg skrudde på vasken og vasket ansiket med kaldt vann. Så pusset jeg tennene og dro på meg en nyvasket joggebukse og hettegenser. Det er det jeg bruker omtrent hver dag; joggebukser og hettegensere, fordi det ikke er noe spesiellt som skjer annet enn at leger og sykepleiere kommer inn og ut av rommet mitt, eller at mamma drar med meg ut på en liten spasertur rundt på kreftavdelingen. 

Jeg låste opp døra til badet og gikk tilbake til senga. Jeg la meg ned i snega og pakket dyna rundt meg. "Ahh, dette er kjedelig mamma. Det er jo ikke noe og gjøre," sa jeg til mamma som satt stille i stolen som stod ved senga og leste en bok.

"Vennen, sånn er livet desverre. Vi får håpe sykepleieren kommer for den saglige sjekken snart," smilte hun og kikket opp fra boka. 

*

"Så da har vi en liten overaskelse til alle småpikene på kreftavdelingen," smilte Johanne. Johanne var sykepleieren som pleide å sjekke meg hver dag, og vi var blitt veldig godt kjent på et år. Det var henne jeg snakket med når mamma ikke var her med meg, fordi hun måtte være på jobben etc. Hun var nesten som min andre mamma.

"Så du mener jeg er en liten pike?" lo jeg og hun pakket sammen tingene sine, og satte seg ned på en krakk.

"Selvfølgelig er du det snuppsi," lo hun.

"Jaja, men fortell meg" smilte jeg. 

"Greiiiit, One Direction skal komme til oss i neste uke og være med oss og ha en liten konsert!" småhylte hun.

"One Direction? Det boybandet?" 

"JAA!!!" 

"Så gøy, men jeg gidder ikke" 

"Rosalie, du må komme deg litt ut" 

"Jeg vet, men jeg gidder ikke sitte med en rekke hylende jenter" 

"Det er jo ikke så mange jenter på kreft avdelinga, og det blir gøy"

"GREIT"

"Wohooo, jeg skal snakke med mamma'n din når hun kommer tilbake fra matbutikken"

Johanne ga meg et varmt smil før hun gikk ut av rommet, og lukket døra forsiktig bak seg. Jeg sukket,  ristet på hode og lo en liten latter av oppførselen til Johanne. 

* * * * * * * 

Delen her ble sinsykt kort, men det blir morsomere å skrive når One Dirction kommer inn. Hva syntes dere om denne delen?♥

VOTE - KOMMENTER - DEL MED VENNER ♥