Warriors Regnpote

2.

Femten soloppganger hadde gått siden kattungene til Vindfjær åpnet øynene. Selv om Regnpus var blind kjente hun nå hver eneste krik og krok i leiren. Luktesansen og hørselen hadde forbedret seg. Søsknene, foreldrene, medisinkatten og klanlederen var de eneste hun husket og kjente igjen lukten av. Moren hennes, Vindfjær, hadde fortalt henne at hun aldri ville bli en kriger fordi hun ikke ville kunne se motstanderen. Da tar hun feil. Tenkte Regnpus surt. Det var ikke hennes feil at hun ble født som hun gjorde. Regnpus labbet inn i skogen uten helt å vite hvor hun skulle. Det eneste som stod i tankene hennes var å bevise at hun kunne bli en kriger.

Brått kjente hun lukten av mus. Hun la seg ned på bakken og brukte snuten til å finne ut hvor lukten kom fra. Hørselen fortalte henne at musen holdt på å grave i noen blader. Hun listet seg framover før hun kastet seg over byttet. Med en gang hun landet på byttet, kjente hun at dette slettes ikke var en mus. Det var noe annet. Den var omtrent like stor som henne, og hadde en lang bustete hale. Dyret kastet henne av seg og forsvant. Regnpus snøftet irritert. Hun kunne jo ikke engang skille lukten av mus fra ett annet dyr.

Hun husket de eldre som hadde fortalt om ett gigantisk svart og hvitt rovdyr som spiste kattunger til frokost. Tenk om hun hadde hoppet på det! Nei, hun ville aldri i livet være så dum. Selv ikke en blind kattunge kunne være så dum, mjauet hun til seg selv. Hun vandret videre med halen slepende etter seg. Klanen kom aldri til å godta henne som kriger. De ville tvinge henne til å bli medisinkatt, eller verre. Bo med de eldre. Hun grøsset. Hun måtte bevise for klanen at hun var god nok til å bli kriger.

Igjen plukket hun opp en duft. Denne gangen visste hun at det var en mus. Den laget små pipelyder mens den vasket seg. Hun la seg ned og krøp blindt framover. Hva om det ikke var en mus? Hva om hun hoppet oppå det skumle rovdyret de eldre hadde fortalt om? Hun ventet for lenge. Musen hadde fått øye på henne, og spurtet inn i hiet sitt. Regnpus sukket. Hvis hun fortsatte slikt ville hun aldri bli en kriger. "Psst. Psst" en stemme hvisket til henne. Hun virvlet rundt, uten evne til å se hvem. Hun snuste ut i luften, men vinden var i mot henne.

"Hvem er der?" freste hun skremt. En hvit katt klatret ut av en busk og stilte seg foran henne. "Du er blind" mjauet den fremmede intressert. "Også?" freste Rengpus tilbake. Den fremedde humret. "Du kommer aldri til å bli en kriger med den fremgangsmåten i jakt" fortsatte den fremmede rolig. "Det har ikke du noe med" freste hun tilbake. Den fremmede humret. "Jeg kan endre på det" Regnpus stoppet å frese. Nysgjerrigheten tok overhånd, og hun mjauet "og hva vil du gjøre med det?". "Spørsmålet er ikke hva jeg vil gjøre, men hva du vil gjøre" svarte den fremmede. "Det er ikke et svar!" Utbrøt Regnpus irritert. Den fremmede humret igjen. "Jeg er også blind. Hvis du vil bli en kriger, møt meg ved elven ved midnatt".

Regnpus stammet. "Men... hvordan skal jeg vite når det er midnatt? Og hvor elven er?" spurte hun forvirret. "Det må du finne ut på egen hånd lille grå" svarte den fremmede. "Jeg heter ikke lille grå! Jeg heter Regnpus" freste Regnpus. Den fremmede humret.

"Regnpus! Regnpus! Regnpus". Mjauinger fra skogen fortalte henne at klanen hadde begynt å lete etter henne. Duften av den fremmede var borte. Han måtte ha gått sin vei uten at hun la merke til det. "Regnpus! Hva tenkte du på? Tenk om du ble angrepet av en grevling, eller en annen klan! Hva om du falt ned i elven, eller en tobeining fikk øye på deg" Den sinte stemmen til Vindfjær fortalte at Vindfjær hadde funnet henne. "Jeg ville jakte for klanen! Det er sånn jeg kan bevise at jeg kan bli en kriger" svarte Regnpus stolt. "Du kommer aldri til å bli en kriger Regnpus. Ihvertfall ikke med den holdningen" svarte Vindfjær sint.

Når de kom tilbake til leiren, hadde Regnpus snublet sju ganger i steiner, og falt ned i en sølepytt. Kulden strømmet gjennom henne, og hun stinket av gjørme. Valmuepels kom gående bort til dem. "Hva skjedde?" mjauet hun forbauset. "Regnpus bestemte seg for å gå på ett lite oppdrag ute i skogen. På vei hjem klarte hun å falle i den eneste sølepytten på flere halelengders avstand" svarte Vindfjær halvhjertig. Valmuepels sukket. "Kom igjen Regnpus. Vi må passe på at du ikke blir forkjølet". Regnpus fulgte henne motvillig. Hulen til Valmuepels var mye større en barselhulen der alle kattungene og mødrene deres sov. Mot høyre var det gravd ut hyller i jorden der ulike urter var lagt. På midten lå det mange senger av mose for pasientene, og helt til venstre lå sengen til Valmuepels.

Regnpus snuste ut i luften for å sjekke om det var andre katter der inne, men det eneste hun klarte å kjenne var lukten av urter. Valmuepels plukket opp noen dotter med mose og gned de inntill pelsen til Regnpus. "Du kunne bli medisinkatt vet du" mjauet hun. Regnpus skvatt til. Tanken hadde aldri egentlig rørt hodet hennes. Det eneste hun tenkte på var å få klanen til å godta henne som lærling og kriger. "Jeg... jeg.." stammet hun. "Du trenger ikke tenke på det nå, men du kan uansett ikke bli en kriger. Hva annet kan være bedre enn å hjelpe de sårede, og dele tunge med Stjerneklanen?" mjauet Valmuepels beroligende.