Men det var en ting som stoppet meg.
Hvorfor faen skal jeg la dem tråkke med ned...
Jeg kastet fra meg kniven og løp ut.
Så ble jeg ute i en dag/natt.
Jeg satt der ute i snøen, bare meg og musikken min.
Det var da jeg kjønte at folk var noe dritt.
Neste dag gikk jeg hjem igjen, mamma og pappa lot meg ikke gå til skolen på 3 dager.
Fordi ansiktet mitt var dekket med blodige arr og jeg hadde blå merker over hele kroppen.
Da jeg kom på skolen stirret alle stygt på meg, men jeg dreit i dem og blikket tilbake.
Etter en stund sluttet dem og plage selve meg.
Jeg hadde også fått meg noen venner, men de bare baksnakket meg når jeg ikke var med dem.
Mamma og pappa bestemte at vi skulle reise til Spania og ta en pause fra allt her i Norge.
Men når jeg kom tilbake fra Spania ett år etterpå var det noe rart, alle var snille mot meg.
Fordi jeg hadde gått opp og stått foran hele klassen og snakket om hvor vondt jeg egentlig har det.
Og at jeg bare vil være venner med alle og at jeg faktisk ikke har det så bra som alle tror.
YOU ARE READING
A Fucking Life
Teen FictionEn jente opplever mye mobbing og tragedie i sitt liv som bare 12åring. Det er ikke lett. Burde jeg ta selvmord?
