Mama we all go to hell

Menneskehjernen er virkelig det mest skremmende av alt. Jeg satt på kanten av taket på en bygning jeg fant for noen år siden, der jeg alltid fikk være alene, og tenkte på om jeg skulle høre på stemmene eller bare leve med det. "Hopp" sa en stemme. "Alle hater deg" sa en annen. "Ingen liker en morder" sa enda en av de tusen stemmene som tok over alt av hode, kropp og sjel jeg eide. Jeg så Abundius snike seg rundt i mellom bygningene. Ingen der nede reagerte, hvor dum går det an å være? Jeg flirte litt av enfoldigheten til de andre menneskene jeg må dele verden med, som ikke en gang reagerer på at det er et stort, svart monster som går rundt dem.

Jeg la meg ned på kanten og begynte å lure på hvorfor jeg egentlig liker så godt å være alene. Jeg hater folk, mennesker er ikke til å stole på, alle er ute etter noe og når jeg er alene så trenger jeg ikke bekymre meg for om noen kommer til å såre meg, for hvis de sårer meg, sårer jeg dem. Jeg har jo mamma da, også Lucy og Daniel, men ingen andre. Pappa er fortsatt død i følge de andre, selv om jeg har sett ham og kan bekrefte at de må ha truffet feil når de henrettet ham.

Jeg sukket og så ned på folkene i gaten. Lurer på hva de tenker på nå. Sikkert når ungene skal hentes, hva de skal ha til middag kanskje. Jeg lukket øynene og så det for meg, hvordan det ville føles i de siste sekunder, når jeg ikke trenger å tenke på noe annet enn vinden som river gjennom klærne mine; hvordan kroppen min bare faller og jeg ikke trenger å bekymre meg for noe. Den følelsen jeg lengtet etter, men til slutt valgte å gi slipp på, i hvertfall for en stund.

Jeg reiste meg opp og begynte å gå mot døren. Stemmer skrek, jeg kunne ikke høre hva de prøvde å si, bare øvedøvende skriking. Jeg gikk ned trappen, hånden pakket tett rundt Gjertrud, favorittkniven min, helt til jeg var inne i 14 etasje hvor jeg pleide å ta heisen fra fordi jeg var altfor lat. Pluss, trappene er jo det perfekte stedet å myrde noen. Som vanlig var det bare et par, fancy businessfolk som kom inn og ut. Jeg gikk ut av heisen i første etasje og fortsatte ut på gaten. Jeg tenkte på alt fra Pappa, Laffy Taffy, og alt annet enn Abundius og den dundrende hodepinen jeg fikk på grunn av all skrikingen. 

[Flashback]

"Kellin, nei! Legg fra deg pistolen!", jeg kunne høre mamma sin stemme i det jeg ble angrepet av bildene av kusinen min som står vettskremt i hjørnet. Hun sa ikke et ord, men jeg kunne se frykten på ansiktet hennes. Pang, sa det. Blod sprutet opp etter veggene i det lille mørke hjørnet i hagen vår. Jeg vet ikke hvordan jeg lærte å skyte med pistol når jeg var 5 år, men jeg fikk det til. Kroppen hennes lå livløs i hjørnet, det var for sent. Kusinen min var død.

[Tilbake til vanlig tid]

Jeg ignorerte stemmene til Lucy og venninnene hennes når jeg kom inn døren. Jeg slengte den svarte hetten på genseren min over hodet og prøvde å komme meg til rommet mitt så fort som mulig uten at noen så meg. De så meg fra der de satt midt i stuen, men ignorerte mitt nærvær og fortsatte å le. 

Jeg la meg ned på sengen med ansiktet ned i puten, med et lite håp om at jeg kom til å dø av oksygenmangel. Jeg åpnet munnen mot puten og lot klumpen i magen ta over. Jeg pustet ut, prøvde å puste inn, men det gikk ikke. Trekket på puten trakk seg inn i munnen min og hindret oksygen fra å komme seg inn. Karbondioksid bygget seg opp mens bildene av Sarah skylte gjennom hodet mitt som en tornado. Jeg kunne huske skyldfølelsen jeg fikk etterpå, ikke av at jeg akkurat hadde drept noen, men på grunn av adrenalinkicket, lykkefølelsen. De smertefylte skrikene til Sarah og alle rundt oss i øyeblikket jeg trakk i avtrekkeren. Jeg dro hardt i sengetøyet mens et intenst skrik bygget seg opp inni meg. Jeg fjernet ansiktet fra puten og snudde meg rundt mens jeg prøvde å få puste normalt. Så nærme. Jeg kunne bare latt være å fjerne ansiktet fra puten, kanskje jeg hadde besvimt og blitt liggende uten at noen fant meg, slik at jeg kanskje, bare kanskje kunne kommet meg ut av helvete.

Det som akkurat hadde vært latter fra stuen, ble plutselig til skriking og roping. Jeg kunne høre ropingen til stefaren min på lang avstand. Jeg hadde aldri likt ham, den jævelen. Jeg reiste meg og gikk bort til døren, stille slik at ingen kunne høre den raske pustingen min. Jeg dyttet ned håndtaket og kikket forsiktig ut av rommet mitt. Siden det ikke var noen i mellomgangen, fortsatte jeg mot stuen. Ropingen ble høyere og høyere og jeg ble mer bekymret når jeg kunne høre gråtingen til Lucy og venninnene hennes. Hvis det rasshølet skader søsteren min eller vennene hennes på noen måte, er han ferdig. Jeg kikket rundt hjørnet og inn til stuen, hvor jeg så Lucy og de andre jentene samlet i en krok, Tony rett foran dem med en ølflaske i hånden. Jeg trampet hardt i gulvet for å få oppmerksomheten hans. Det så ut til å funke, siden han snudde seg mot meg med et sint uttrykk på ansiktet. Jeg gikk mot kjøkkenet, og han kopierte meg.

Vi stod ansikt til ansikt, øynene hans brant seg inn i mine.

"Søsteren din og de små, søte venninnene hennes skal få akkurat det de fortjener, og du skal se på. Dørene er låst, du kommer deg ikke ut", han slo ølflasken sin mot kjøkkendisken og plukket opp en av de alkoholdekkede glassbitene, et slu smil om munnen. Jeg pakket hånden tettere rundt Gjertrud i lommen min og gjorde meg klar. Jeg dro henne opp og stakk henne rett i venstresiden hans, rett inn i det svarte hullet der hjertet hans skulle vært. Jentene gispet mens Tony falt ned på gulvet og blod rant overalt. Jeg lot kniven falle på bakken og så bort på dem. De reiste seg raskt og løp mot meg og angrep meg med en klem, etterfulgt av masse gråting. Jeg klemte dem tilbake og kjente en tåre falle nedover kinnet mitt. Jeg hadde lovet meg selv å aldri gjøre noe sånt igjen. Jeg så bort på den livløse kroppen til Tony på kjøkkenet. Det er 7 milliarder mennesker på jorden, hva gjør det om en grusom person forsvinner?

THE END

spinning jesus