Nøkkelen

Sjokket

"Ellen! du må våkne" hvisket Maria meg i øret og dyttet i armen min så hode mitt falt på pulten.
Det ble ett stort dunk og alle i klaserommet stirret på men mens noen lo. Da jeg så opp mot tavlen så læreren sint på meg.

"Sovet godt, Ellen? Følg med nå" sa hun sint og irritert. Folk rundt oss begynte å le.
Jeg ble litt rød i kinnene og så bare ned i RLE boken min.
Når timen endelig var ferdig gikk jeg og Maria inn i kantinen.
Maria er min aller bestevenn, og det har vi vert siden 2 klasse på barneskolen.

Mange av jentene var litt sjalu på det blonde håret som gikk litt lengre enn skuldrene, og de grønne øynene hennes. Det kan jeg også bli en gang i blant. Jeg har gylden brunt hår og blå øyne. De er ikke sjalu på meg, men det er jeg litt glad for. Ingen vil bli mobbet på grunn av utseende.

Vi hadde begge med oss lønsj og satte oss ned på to ledige stoler.
"Skal du noe i dag?" surte Maria mens hun tok opp matpakken. " nei, hvordan det"
"Jeg lurte på om du ville være med meg hjem etter skolen i dag?" "ja det vil jeg gjerne" sa jeg mens vi begge smilte. Plutselig sluttet hun å smile. Hun så på meg og bak meg som betydde at jeg skulle snu meg.

Dette var jo akkurat min dag.
Skolens dramaqueen Rebecka kom gående mot meg med et ondt smil plantet i fjeset.
Bak henne gikk kjæresten hennes og de to jentene hun altid henger med.
Heidi og May.
Hun hadde det blonde håre i en hestehale som bevegde seg i takt med modell skrittene sine.

Hun er en av de folkene som alle på skolen er redde for, og som er mest populer blant guttene.
Kjæresten hennes er den kjekkeste gutten på skolen.
Han het Alexander.
Man skulle egentlig tro at så kjekke gutter som han ikke hadde noe hjerne.
Han er kaptein på skolens fotball lag, og i tilleg til det får han best resultat på alle prøvene lærerne pleier å gi oss.

Man kunne bare drømme seg bort i de brune øynene.
Det ravn svarte håret hans var helt perfekt sånn som det lå.

Når jeg innså at munnen min sto helt open lukket jeg den fort og så en annen vei mens jeg dekket den med hånden for å forsikre meg at jeg ikke hadde siklet.
Plutselig kjente jeg de blå øynene til Rebecka borre seg inn i nakken min.
Når jeg snudde meg tilbake så hun på meg med ett blikk man skulle tro kunne drepe hvem som helst.
Hvorfor meg?
Hva har jeg egentlig gjort henne fra starten av?
Hun stoppet ikke å gå før hun bare var en meter foran meg. Det førte til at jeg måtte se opp på henne.

"Det er akkurat sånn du hører hjemme, som musen som gjemmer seg for den søte og skummle katta" sa hun med en frekk stemme.
"En mus? jeg synes jeg er mer en hunde-jente jeg" sa jeg med en litt ertende stemme. Folk rundt oss begynte å le. Til og med Maria lo litt.
Rebecka likte ikke når jeg fikk folk til å le av henne, men hun burde snart skjønne at det alltid er hun som begynner, og at det jeg gjør er å redde meg inn sånn at jeg ikke blir mobbet av alle.

"Husk at katter har klør, Ellen" mens hun sa Ellen tok hun opp armen og latet som om hun klorte meg. Da fikk hun tilbake det onde smilet.
Jeg bare hater henne.
" Ja, og hunder har tenner" sa jeg og la hendene i kors. Smilet hennes ble til et surt fjes, så slang hun håret bak på ryggen og bare gikk.
Jeg pustet lettet ut og tok opp brødskiven min med ost.
Etter noen år med mobbing fra henne lærer du deg å snakke hvis du skjønner.

Det ringte inn til time, og på grunn av Rebecka rakk jeg ikke en gang å spise opp maten min. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg ikke gikk på denne skolen.
Men jeg har jo Maria, og hun er min eneste venn og jeg vil ikke misste henne som alle de andre.

Jeg hadde mange venner før, til og med Rebecka var vennen min. Vi var ikke bare venner men bestevenner.

Det som skjedde var at jeg, Rebecka og alle vennene mine var på kjøpesenteret. Når vi skulle hjem sa noen av guttene at vi kunne ta snarveien gjennom smuget. Jeg ville egentlig ikke, men alle de andre begyne å si at jeg var en feiging og mange andre ting.
Det lå mange ølflasker der og det begynte å bli mørkt, men jeg gjorde det like vel.
Jeg som bare var 10 år gikk i ett mørkt, skummelt smug fult av folk med ølflasker i hendene. Noen andre sov i sitt eget spy. Jeg trodde vertfall det.
Jo lengere vi gikk inn jo skummlere ble det.Plutselig kom noen menn med skitne klær mot oss. De var fem stykker rundt 20-30 år.
De stirret stygt på oss. Plutselig tok mannen i midten hånden i lommen.
Så tok han den sakte ut.
Han dro ut en svart liten pisto og rettet den mot oss.
Alle fikk panikk og begynte å løpe mot bussholdeplassen. Jeg begynte også å løpe.
Jeg med flaksen min greide jo å snuble i en sten.
Jeg prøvde å reise meg, men jeg fikk for vondt i foten.
Jeg snudde meg og fikk øye på en svart skygge, men den forsvant.
Jeg så også at mennene kom nærmere og nærmere.
Det er i et sånn øyeblikk du skulle tror at helten skulle komme, eller den du var forelsket i skulle redde deg, men ingen kom.
Ikke en gang de jeg trodde var vennene mine.
Jeg satt der helt alene og ventet på at de fem mennene skulle skyte en kule gjennom hodet mitt så alt kunne forsvinne.
Sånn at mørket kunne ta over kroppen min.
Det falt ned en tåre på kinnet mitt.