Nøkkelen

Hvor er du?

Der sto Rebecka. Dekket av blod, og hun hadde klør?

Jeg falt ned på kne, og kunne ikke annet enn å stirre på stakkars Maria. Hva skulle jeg gjøre?

"Dette er ikke persjonlig, men jeg må drepe deg nå. Det er din skyld som så dette" sa hun.

Hun så opp i taket. Øynene hennes vridde seg om og to gule katte øyne kom frem.

Det kom frem en hale bak henne.

Hun begynte å gape på en rar måte.

Plutselig så jeg skarpe katte tenner.

Jeg må begyne å bli sprø. Det eneste jeg greide var å se på Maria som bare lå der.

Er hun dø? Kanskje hun bare har besvimt.

Jeg prøvde å finne på gode grunner som sier at hun ikke var død.

Hun kunne ikke være død.

"Hun er død, Ellen, og det er kun din skyld" sa Rebecka mens hun gikk sakte mot meg.

Ordet død ble til et ekko i hode mitt.

Skyldfølelsen begynte å spre seg i kroppen min. Tårer begynte å renne ned kinnene mine.

Jeg greide ikke å stoppe noe.

Rebecka begynte å smile så tennene hennes kom til syne.

"Ellen du må ta deg sammen!" Sa en beroligende damestemme i hode mitt.

"Du må dra hjem å hente halskjede".

"Halskjede? hvilket halskjede?" mumle jeg. Tydeligvis hørte Rebecka meg.

"Hvor er halskjede? Si det nå!" Ropte hun strenkt. Stemmen hennes hørtes veldig seriøs ut.

Det kom små lyder utenifra. Hun snudde seg og dro vekk gardinene.

Det hadde begynt å regne.

Jeg tok sjansen min. Jeg kom meg raskt på føttene og begynte å løpe til utgangsdøren.

Når jeg hadde løpt en stund kunne jeg endelig se en stor grønn dør.

Det var bare tjue meter igjen.

"Du kommer deg ikke vekk fra meg!" ropte Rebecka etter meg.

Jeg kom til døren å vridde om håndtaket.

Dette var virkelig ikke min dag.

Døren var låst. Jeg begynte å få panikk.

Hva skulle jeg gjøre nå?

Rebecka sto bare 5 meter foran meg.

Bak henne så jeg en svart skikkelse som forsvant.

Kan det være? Nei, det er det sikkert ikke.

"Fortell meg hvor det er!" sa Rebecka sint. Så sint at du kunne se øynene skifte fra gul til en svak rød.

Før jeg rakk å reagere dukket en gutt opp. Det var den samme gutten.

Gutten med arret.

Han hadde på seg de samme svarte klærne. Han holdt sverdet i den ene hånden.

Du kunne se musklene hans under den trange, svarte t-sjorten.

Det så ut som om han har vokst siden sist. Han var et hode lengre enn meg.

" Hva gjør du her?" spurte Rebecka med en frekk og irritert stemme.

Gutten svarte ikke.

" Så du er en stum hjelper" sa Rebecka mens hun fikklet med klørne.

Gutten tok et bedre gtep rundt sverdet.

Det så ut som de skulle slåss.

Hva har jeg blandet meg i nå da?

Rebecka kom flyvende mot han mens hun holdt armen klar for å klore ut øynene hans.

Han bevegde seg raskt til siden. Hun klorte ikke han, men hun klorte opp låsen. Det var ikke bare låsen.

Hele døren ble delt i to, og falt ned på gulvet.

Kanskje jeg har litt flaks likevel.

Gutten tok opp sverdet og raskt kuttet han klørne av henne.

Du kunne se at rasseriet ble tennt på inni henne, og øynene hennes var ikke bare litt røde. De var knall røde.

"Du din....." hun rakk ikke si mer før han dro sverde inn i hjertet hennes og ut igjen.

Det var så mye bold. Jeg ble kvalm av tanken, og spesielt når jeg så det.

Jeg la ikke merke til det før nå at tårene fortsatt rant. Gutten så på meg med de nattblå øynene.

Hva skulle jeg gjøre nå? Kanskje han ville drepe meg også.

Jeg ville ikke ta den sjansen.

Han gikk sakte mot meg mens jeg gikk sakte mot døren. Jeg fant sjansen min og løp. Det eneste stedet jeg ville være nå var i den varme klemmen til mamma. Hjemme i mitt koselige hus.

Jeg løp og løp i regnet. Tårene rant og jeg er sikker på at sminken min så hel forferdelig ut nå, men det eneste jeg tenkte på var Maria og Rebecka. Hvordan kunne Rebecka drepe Maria. Stakkars Maria. Det stakk i hjertet når jeg tenkte på henne. Hva mente Rebecka at det var min skyld? Jeg kan aldri snakke med Maria mer, og hva var Rebeka? Hun kan ikke være et menneske. Jeg tror værtfall det, men hvis hun ikke er det hva er hun da?

***

Jeg løp gjennom gaten som førte til huset mitt. Når jeg så det hvite huset ble jeg glad og varm inni meg.

Når jeg åpnet porten til den lille hagen stoppet jeg. Ytterdøren var full av kloremerker og sto på vitt gap.

Varmen forsvant fra kroppen min.

Jeg fortet meg å se på den lilla klokken på armen min.

Den var alerede 15:07. Mamma skulle alerede ha kommet hjem.

Jeg gikk sakte mot døren og åpnet den litt etter litt.

Jeg ble helt sjokert når jeg så hele gangen var helt rasert. Jeg gikk forsiktig inn.

I gangen var alle bildene av meg og mamma klort opp.

Til og med de få bildene av pappa. Tårene rant fortsatt.

Skoene våre lå overalt. Jeg gikk inn på stuen der den gråe soffaen var helt klort opp.

Glassbordet var helt knust.

"M-mamma!" sa jeg litt forsiktig mens jeg fortsatte inn til kjøkkenet.

"Er du her? mamma!" Sa jeg litt høyere.

Kjøkkenet var også rasert.

Jeg tok opp en avis som lå på gulvet.

Det var den mamma holdt på med i dag når jeg sto opp.

Jeg begynte å gå videre for å lete etter henne.

Det falt en lapp ut av avisen.

Det sto signert.

Mamma.