"Er du sikker på at du er klar for dette? Xùn kan nok fullføre oppdraget alene hvis du føler deg nervøs, med nytt våpen og alt..." Měi så ut som om hun kunne eksplodere når som helst. "Om jeg er klar!? Jeg ble født klar!!!" Da hun så hvor rolig Xùn...
"Nei!" Měi våknet brått opp til lyden av Huì'ān som hulket. Da hun bevegde seg og ikke kunne se noe, fant hun fort ut at hun var inni et ubehagelig trangt område. Hun dyttet og dyttet, med ingenting så ut til å åpne seg på noen måte. Småirritert åpnet hun munnen og spurte om dette var en slags syk vits Qiāng hadde funnet på, men fikk ikke noe svar. "Nǐ men?", gjentok hun flere ganger. Det var som om ingen kunne høre henne, selv om hun kunne høre dem. Enda rarere, hver gang hun sa noe, hørtes det ut som et ekko, selv om hun var i det minst akustiske rommet man noen gang kunne vært i. "Bù kě néng de! Jeg nekter å tro det!" Huì'ān's skritt kom nærmere. "Jeg lovte å gjøre deg til en av de beste valkyriene som fantes..." Měi var forvirret. Det var jo ikke akkurat sånn at hun var død? Měi begynte å lure på hva som foregikk. "Je-jeg lovte å beskytte deg..." Měi hørte et dunk etterfulgt av mer hulking. "JEG BRØT LØFTET MITT, MĚI!" Måten hun sa ordene på fikk Měi til å tenke seg om. Noe med måten hun sa det på var feil. Noe i det hun sa fikk henne til å tenke at Huì'ān ikke mente det hun sa. Det var så... falskt.
"Kom igjen, Huì'ān, det går fint..." Kapteinens stemme var også tam og følelsesløs. Měi kunne høre Yǔ hviske lavt i bakgrunnen. Hun enset en slags glede i Huì'ān's stemme da hun sa: "Kom igjen, Líng. Hjelp meg å tenne på denne her." Vent, tenne på!? Med all sin styrke begynte Měi å banke kisten og skrek av full hals. "ZHÀN ZHÙ! VÆR SÅ SNILL! JEG ER IKKE DØD! HØR PÅ MEG!" Měi var forskrekket, forvirret og litt fornermet på samme tid. At de kunne tro at hun døde så fort? Altså, hun hadde bare falt et par... 10... meter... men Líng? Hvem var det, liksom? Nok om det. De skulle så få svare på det når hun kom seg ut herfra. Flammene slukte alt rundt henne, og hun skjønte fort at de ikke ville være skånsomme med et levende vesen. Hun fortsatte å skrike helt til hun kjente noe løsne opp i strupen hennes. Skriket hennes ga gjenlyd, som om det syntes hun virket helt idiotisk der hun lå hjelpeløs og ventet på sin egen død. Som om det ville le av henne, gjøre narr av henne til hennes siste stund. Det kom et svakt stønn fra henne før hodet hennes dunket kraftløst ned på treverket under henne.
"Nei!" Měi våknet brått opp til lyden av Huì'ān som hulket. Lyset svei i øynene, så hun løftet armen for å skygge for lyset. Hun satt armen ned igjen da hun kjente hvor vondt det gjorde å bevege den. Sykepleier Dàxiá kom inn i rommet og så mer bekymret ut for Huì'ān enn for Měi. "Dàxiá, jeg tror jeg er blitt gæren! Jeg hørte at hun ropte!" Měi smilte mot Huì'ān. Det var fint å få bekreftet at hun ikke var så fæl i virkeligheten. Med en hes stemme svarte Měi: "Det var nok ikke så rart det, da, jeg hørte det jeg også." Huì'ān så opp på Měi. Det tok ikke lang tid før hun hadde omfavnet henne. "Lov å aldri skremme meg sånn igjen." Měi var litt sjokkert over den plutselig uforutsigbare handlingen, men klemte tilbake med et smil. Det gjorde litt vondt, men det var greit. Etter det som føltes som en lang stund, sa Dàxiá: "Beklager at jeg forstyrrer, men Měi trenger å hvile." Huì'ān kremtet, nikket og reiste seg fort. "Jeg er... glad for å se at du har det bra." Hun tørket bort tårene og var halvveis gjennom døra da Dàxiá stoppet henne. "Faktisk, Huì'ān, kan jeg få en liten prat med deg? Den vil ikke ta lang tid." Dàxiá vinket Huì'ān mot rommet hun hadde kommet fra, og sammen gikk de stille inn dit. Měi så opp i taket og fikk frysninger av tanken på marerittet hun nettopp hadde hatt. Tenk om det faktisk hadde skjedd! Měi lukket øynene utmattet og nøt stillheten. Akkurat nå var hun bare glad for at det bare hadde vært et mareritt, og ikke noe mer.
Huì'ān lukket døra etter seg og så bort på sykepleieren. "Nå, Dàxiá, hva var det du ville si?" Dàxiá så på Huì'ān med et bekymret blikk.
Oops! This image does not follow our content guidelines. To continue publishing, please remove it or upload a different image.
"Huì'ān, Xùn ga meg beskjed om at under oppdraget, skjedde noen ting som vi ikke var forberedt på. Kjernereaktoren de skulle ødelegge var levende, altså at den faktisk levde, det er ikke bare en talemåte. Uansett, for å stoppe den, klatret Měi opp på kjernereaktoren og klippet av den gule ledningen. Jeg går ut ifra at hun besvimte fordi hun ikke taklet stresset, men det er det som skjedde etter det som bekymret meg. Xùn sa at hun falt ned fra kjernereaktor-monsteret etter det. Etter beskrivelsene hans og hennes skader måtte den ha vært minst 20 meter høyt! Prinsippet at den faktisk kunne stå i bygget uten å ødelegge det var nesten ikke til å tro! Med betonggulvet som var i det bygget skulle hun ikke ha overlevd det fallet. Altså, jeg er selvfølgelig glad for at hun lever, men det er helt usannsynlig at hun kunne overleve det fallet. Hvis hun hadde det, hadde skadene hennes drept henne før hun hadde kommet inn til meg! Jeg er forpliktet til å spørre om du har noen informasjon om eventuelle- eh, evner eller paranormale ferdigheter som hun kunne hatt noe med." Huì'ān så bort på døra, så tilbake på Dàxiá og ristet på hodet. "Nei, jeg vet ikke så mye om henne generelt. Hun pleier å være ganske heldig med alt, for eksempel at hun klarte å bruke riflen den dagen selv om hun ikke hadde trent i det hele tatt. For nå er jeg egentlig bare glad for at jeg har eleven min tilbake. Hvem vet, kanskje hun bare var veldig heldig den dagen? Dessuten; du og de andre er jo så gode i jobbene deres, så det forundrer meg ikke om dere er grunnen til at hun lever!" Dàxiá blunket et par ganger før hun bukket. "Takk for tiden din, kommandant. Du kan gå nå." Hun så etter Huì'ān til hun forvant ut døren. Sykepeieren smilte for seg selv. Huì'ān's øyne hadde glitret av lettelse og glede. Det var mange år siden hun hadde sett henne utrykke sånne følelser. Det hadde vært dumt å ødelegge det for henne. Huì'ān trengte virkelig en pause fra anstrengelse. Da døren lukket seg med et knepp, sa hun: "Haru? Lagre et dokument på harddisk C." Metall klinket mot gulvet bak sykepleieren, og da Dàxiá snudde seg, sto det en liten jente foran henne. Det eneste som skilte henne fra menneske og maskin, var øynene hennes, som skiftet farge hele tiden, og måten hun snakket på. "Hva vil du at jeg skal kalle det, sykepleier Dàxiá?", sa hun med en lys begeistret stemme. "Kall det... skal vi se... 16... 4... 2516."
