Formørkelse

På en mørk kveld

«Hva mener du David?» Indina og den unge mannen David kommer inn i stuen.

«Jeg mener det jeg sier! Jeg så at bilen kom, og hun satt der!» David er opphisset og stresset.

Sath som står og ser ut vinduet, på den kalde mørke kvelden, han spør rolig:

«Hva er det som har skjedd?»

Han snur seg ikke vekk fra vinduet. De vakre rødbrune øynene hans speiler seg i det blankpussede vinduet, og det unge, pene ansiktet har noen bekymringsrynker.

«Det som har skjedd er at ei ung jente skal flytte inn i byen, og det er virkelig noe spesielt med henne, noe stemmer ikke, og det er ikke tull!» David er så opphisset at øynene gløder, nesten røde.

«Jeg vet det» mumler Sath. «Jeg kan føle det.»

«Vi må fortelle det til de andre!» Indina ser bekymret ut og trekker opp to kraftige og mørke bryn.

«Vel vi må vente til vi får samlet familien» konstaterer Sath stille.

Han snur seg demonstrativt vekk, og går ut av stuen. Han stormer raskt opp trappen.

«Hva feiler det han da? Hvisker David lavmælt til Indina.

«Jeg kan høre deg David» hører de fra oppe.

«Så hva ville dere snakke om?» De kan tydelig høre at Mantell er bekymret.

Hele familien er samlet på stuen. Det blir stille en stund.

«Vel altså, det er denne jenta som har flyttet hit» David er den første som tar ordet. «Det er noe spesielt med henne, vi kan merke det.» Han ser seg rundt på alle de andre.

«Men hvis denne jenta virkelig er DEN jenta, burde vi ikke ta henne med en gang?» spør nysgjerrige, lille Felicia.

«Vi burde heller vente» Gabriel tar ordet.
«Og Felicia, du skal ikke bekymre deg for sånt. Du er bare en liten jente» gliser han.

Felicia reiser seg brått opp, og stolen treffer bakken med en dunk. Hun knurrer til Gabriel. «Jeg er ikke liten, og bare fordi du var så heldig at du var fylt atten da du skulle til å dø, betyr ikke det at du er bedre enn meg til noe som helst!»

«Rod deg ned, Felicia!» Brummer Mantell og tar styringen igjen. «Vi venter litt, vi må bare følge litt med på henne, og dra på skolen hennes» konstanterer han.

«Jeg kan spionere på henne!» hviner Serina begeistret, «så kan jeg bli bestevenn med henne»

«Nå skal du slappe av litt.» mumler David, «Med alle uhellene dine tror jeg du skal holde deg litt unna denne gangen Serina» Han smiler.

«Idiot!» freser hun og sender han et stygt blikk.

«Jeg mener vi må handle litt raskt» sier Sath. «Jeg føler på meg at noe ikke er som det skal, og vi må finne ut av det.» Hans alltid alvorlige ansikt er om mulig enda mer bekymret enn vanlig.

David hvisker til Indina, fullt klar over at alle hører han: «Har Sath noen gang smilt?»

Han er også klar over svaret selv, og ler av sin egen kommentar. Sath overhører ham og ser rett frem.

Kun Alda har ikke sagt et ord. Hun sitter i stillhet og observerer familien sin. Til vanlig ser hun ikke en dag eldre enn 39 ut. Med de klare blå øynene og det friske nøttebrune håret. Likevel har hun nå rynker rundt øynene.