På toppen av kampesteinen, satt lille Aslak og så utover horisonten. Det gyldne håret hans skinte i sola og vinden strøk ham lett over kinnet. Han tittet ned. Lillegård var såvidt synlig mellom de lange bjørkegreinene. Fuglene kvitret og det gikk mot vår. Hans lille utsiktsplass var snart fri for is og det ble varmere og lysere for hver dag som gikk. Gleden spredde seg i landsbyene nå som den lange vinteren snart var over. Det var fred i landet og gode tider.
På kanten av steinen, langt opp fra bakken kunne Aslak sitte i fred og ro. Langt fra mas og bekymringer. Han pleide å sitte der og undre seg over livets mange spørsmål. Tretoppene raslet i vinden og ga slipp på en mørk vinter. Langt mot øst kunne han skimte tårnene der Torgrim og Tallak bodde. Det så ut til å være nokså stille i Borgland nå for tiden. Fredelig og rolig som det var i sine glansdager. De røde flaggene vaiet i vinden og bølgene slo mot havna.
Torgrim var en snill konge, men han var lett å overbevise. Broren hans Tallak utnyttet dette stadig vekk og fikk ham til å gjøre de grusomste ting mot folk. Fengsle dem, torturere dem, henge dem, strekke dem, stikke dem, spikre dem, kvele dem, forgifte dem og det som verre er. Det hadde far fortalt Aslak etter mange år i deres tjeneste.
«En god konge gjør det han selv synes er riktig.»
hadde far sagt.
Han prøvde en gang å overbevise kongen til å ikke høre på broren sin, men det endte tilslutt med at han mistet en hånd.
Det kunne gått verre. De kunne ha sendt ham til Eldars hall og torturert ham til han døde. En hånd er ingenting i forhold til det. Det bygget opp til storm i Vesterland. Skyene samlet seg og det ble mørkere og mørkere for hvert sekund som gikk. Vestfjellene samlet ofte skyer og stormer var blitt ganske normalt. Nærmest fjellene lå Øksås. En vakker borg ved foten av Tordenfjell. Her bodde det en gutt kalt Varg Storm. Han ble født på en av de mest stormfulle nettene i Heimlands historie.
Hans far var Kong Torvald Den Modige og hans bror skulle snart følge i farens fotspor. Haldor var en svær kar. Sterk og modig som sin far og hans far før ham. Han var virkelig en krigersjel og sammen med tvillingsøsteren Hafsa kjempet de sammen ved farens side. Aslak hadde hørt historiene om de modige Vestlingene som nedkjempet den grusomme Kong Eldar og om Sjøfolket som sviktet dem i siste sekund.
«Aslak?! Mor leter etter deg.»
Eira så opp på Aslak som fortsatt satt på toppen av kampesteinen og beundret utsikten.
«Det er viktig!»
Aslak klatret ned og ble med søsteren sin tilbake til Lillegård.
«Aslak!»
Det var mor. Hun løp mot ham med tårer i øynene, og falt ned på knærne foran ham.
«Hva har skjedd?!» sa Aslak skrekkslagen.
Han så på moren sin med store blå øyne.
«Det er faren din...» sa hun.
«Jeg advarte ham, men han ville ikke høre...»
Tårene trillet nedover mors kinn.
«Far sverget sin troskap til Vestlingene.» mumlet Eira og så ned i bakken.
Da lysnet det for Aslak. Tanken på Lillegård under Vestlingene var noe han kunne bli vant til.
«Han gjorde det riktige.» sa han med et lite smil om munnen.
«Gjorde det riktige?! Han trosset kongen!» sa Eira strengt.
«Og så?! Eldlingende er allerede dødsdømte. Hele slekten er forbannet!»
Han var på vei til å gå i det mor ropte etter ham. Hun så på ham med de samme blå øynene.
«Han er død.» sa hun.
Aslak snudde seg og gikk.
Far var en god mann. Han gjorde alltid det riktige, koste hva det koste vil. Han gjorde Lillegård til et bedre sted og befridde oss fra Eldlingene! Iallfall nesten.. Han hadde store planer for Lillegård, men nå var han død. Tårene fosset nedover Aslaks kinn og ble dratt med i vinden. Skyene ble tettere og svalene fløy lavt. Han klatret opp på kampesteinen der han kunne være alene. Alene med sin sorg og sine tanker. En liten regndråpe traff nesa hans og like etter begynte det å hølje ned mens tankene svirret.
Aslak begynte å tvile på plassen sin i Heimland. Han hadde ikke bidratt til noe viktig noen gang. Han ville ut i verden. Gjøre en forskjell. Som hans far og hans far før det. Ut til Borgland eller Vesterland, Dalene eller Det Hvite Teppet. Oppdage ett nytt fjell eller finne svar på livets spørsmål. Han ville bli husket for noe! Og gjøre faren sin stolt.
«Aslak!»
Han så ned på søsteren sin som var kliss våt fra topp til tå.
«Du kan ikke sitte der oppe hele dagen!»
Aslak var gjennomvåt og det begynte å bli kaldt. Likevel lot han være å svare.
«Vi må snakke med deg!»
Regnet pøste ned og det gikk mot kveld.
«Aslak!»
Eira prøvde å få kontakt, men Aslak nektet å svare.
«Lillegård trenger en leder!»
Først da gikk det opp for ham at Lillegård var i en svak posisjon. Uten leder kunne hvem som helst ta gården uten straff.
«Jeg vet det kommer brått på... Men vi må tenke på gården!»
Aslak visste at denne dagen skulle komme, men at den kom så fort hadde han verken trodd eller håpet på. Kanskje dette var dagen han endelig kunne gjøre faren sin stolt.
«Fortell de andre at jeg skal ta fars plass som leder i Lillegård.»
Han så ned og mumlet for seg selv:
«Om bare far kunne sett meg nå...»
YOU ARE READING
Skygger i mørket - Historien om Heimland (Bok 1)
FantasyDette er Historien om Heimland. Et lite land i en stor verden. Skygger lurer i mørket og noen må stoppe de for det er for sent. «Den krøp oppover halsen hennes og hun gispet etter luft. Sakte smøg den seg over kroppen hennes som et virus. En parasit...
