Regn fra Blå Himmel

Kapittel 1

Det hadde regnet i flere dager nå. På nyhetene hadde de sagt at det kom til å bli den våteste sommeren på ti år. James tvilte ikke på at det var sant, men han var lei av det dårlige været. Det hadde gått hardt utover blomsterbutikken hans. Hvem vil vel gro blomster når det pøsregner ute? Han satt i leiligheten over butikken og så ut vinduet. Dråpene som rant nedover glassruten gjorde det nesten umulig for han å kunne se noe. Det beste James visste var å sitte med vinduet, med en kaffekopp i hånden, og se på alle menneskene der ute. Han likte å gjette hvem de var og hva de skulle. Det var ikke noe særlig poeng i å se etter folk nå, da. De hadde fått beskjed om å holde seg innendørs og bare dra ut om det var absolutt nødvendig.

Telefonen hans vibrerte. James lot være å sjekke den. Den vibrerte en gang til. James snudde telefonen slik at skjermen vendte nedover. Telefonen vibrerte en tredje gang, men etter det ble den stille. Han ville ikke sjekke meldingene han hadde fått. Han visste bare at de kom til å ødelegge humøret hans. Kanskje han kom til å sjekke de senere.

Han tok en siste slurk av kaffen og satte koppen på kjøkkenbenken, sammen med de andre skitne glassene og fatene. Han tenkte at det kanskje var på tide å ta oppvasken snart, men han lot det stå. Jeg gjør det når jeg har tid, tenkte han.

Han gikk ned trappen som førte til blomsterbutikken. Det eneste stedet han følte seg hjemme. Han trakk inn den søte duften i rommet, så begynte han å vanne blomstene. Først rosene, så liljene, så orkideene, så kaktusene og til slutt hortensiaen. Han stellet med blomstene. Passet på at de hadde det bra. Passet på at de hadde alt de trengte. Han tenkte at det var litt som å ha et lite barn. Kanskje litt enklere, men på en måte det samme. Han kjente et lite stikk i hjertet. Ikke at han kommer til å ha noe erfaring med det...

Plutselig hørte han banking på døren.

"Vi er stengt," sa han, men bankingen fortsatte. Den var svak. Han gikk bort til døra, den var av glass så han kunne se hvem det var. Det lå en jente utenfor. Det så ut som om hun var rundt 12 år gammel.

"Hjelp," hvisket hun før hun besvimte.