Hvor er jeg?
Med øynene lukkede øyne lå jeg på det harde steingulvet urørlig. Det var ikke som andre steingulv. Det var ikke ubehagelig og kaldt å ligge på. Ikke et sånt steingulv som får det til å gå kaldt nedover ryggen. Dette var like varmt som en hvit sandstrand syd i Frankrike, og like mykt som en grønn eng.
Tankene fløt rundt i hodet mitt.
Hvem er jeg? Hvor er jeg fra? Hvordan havnet jeg her? Hvorfor husket jeg ingen ting? Jeg måtte gi opp til slutt da hodet mitt startet å verke.
Jeg vet ikke hvor lang tid det tok før jeg klarte å bevege meg. Det kunne gått minutter, timer, dager eller uker. Tiden virket så ubevisst i dette behagelige mørket. Da jeg endelig åpnet øynene så jeg ikke det jeg forventet. Jeg forventet et hus, eller kanskje en hytte, men ikke dette.
Hjertet mitt hoppet i brystet. Det var i fult gir. For det var ingen koselig hytte. Det var ikke et stilig hus. Jeg så rett inn i et par svarte øyne.
Stiv av skrekk lå jeg der, igjen urørlig, men øynene var ikke slemme. De gjorde meg ikke noe. Jeg lå der. Jeg så på dem. De så på meg, men de gjorde meg aldri noe.
«Unnskyld?»
Hvisket jeg, redd for å starte et kaos jeg bare kunne forstille meg. Personen over meg la hodet på skakke. Det var tydelig at han eller hun kunne høre meg, men kunne de snakke selv? Jeg prøvde å spørre om han, jeg fant ut at det var en han, visste om det var en vei ut. Skikkelsen så mot en dør, så godt gjemt i skyggene at den nesten var umulig å se. Det eneste som lyste opp rommet var en liten lampe personen i taket holdt.
Sakte, men sikkert, reiste jeg meg opp og stønnet. Gulvet var kanskje behagelig å ligge på til en viss grad, men det var ikke akkurat en seng. Jeg strakk hendene over hodet mens jeg gikk mot døren. Da jeg snudde meg og så tilbake til den merkelige personen i taket var han borte. Merkelig. Jeg hadde ikke lagt merke til at han hadde dratt, og hvis han dro, hvor dro han hen da?
Plutselig startet noe å gløde.
Det var døren. Den glødet sterkere og sterkere før den starte å forsvinne. Nei! Dette er min beste sjanse for å komme meg ut! Før døren forsvant helt tok jeg tak i håndtaket, åpnet døren og spurtet gjennom. Da jeg snudde meg var den borte. Jeg fikk ikke tid til å undre over hvorfor alt jeg så ble borte med en gang jeg snudde meg, for foran meg var det det underligste jeg hadde kommet sett.
Jeg sto i en gang. Det var dører til høyre og venstre, mange dører langt bortover. Alle i forskjellige treverk, farger og utsmykninger. Det var som om jeg hadde kommet til kontrasten til rommet jeg våknet opp i. Alt var hvitt. Gulvet jeg sto på var av hvit marmor, det fantes ingen skygge utenom den som var under meg, og det måtte være minst 10 veier ut. Eller, om disse dørene førte ut visste jeg ikke enda. Over hver dør var et skilt. Jeg lot nysgjerrigheten lede veien og gikk innover for å se på alle dørene. Det var 12 dører til sammen, alle med forskjellige navn.
· Himmelen
· Akh, underverdenen
· Reinkarnasjon, vennligst les informasjonsbrosjyren før du trer gjennom elven.
· Jegále
· Iskelo
· Wêrdaò
· Jonarbu
· Slokna
· Alvheim
· Hades
· Sommerland
· Helvete
Jegále, Iskelo, Jonarbu.. For noen rare navn, tenkte jeg mens jeg gikk fram og tilbake foran dørene. Hades sin dør var laget av en type sort tre. Sikkert ibenholt. Utskjæringene var av triste mennesker som gikk rundt på en stor flate nederst. På midten var det mennesker som var sammen med andre. De smilte og lo og spilte musikk. Øverst var det en mann som satt på en stor trone. Hades.
Hades? Som i der man havner etter døden i gresk mytologi? Og Himmelen, og Helvete. De dørene var her også. Betyr dette at jeg.. At jeg er.. Død? Sjokket slo ned på meg som et lynnedslag. Kroppen startet å prikke og bli nummen. Pusten kom ut i korte gisp. Desperat etter å få inn nok luft. Det gir mening, tenkte jeg.
Det gir mening, alt sammen. Hvordan jeg våknet i det merkelige rommet, hvordan jeg står her foran disse overdådige dørene, hvordan ingen ting av dette føles unaturlig. Burde ikke jeg vært livredd da jeg så den skikkelsen? Jeg mener, mer enn jeg var? Det hadde ikke vært naturlig at en person var i taket, men det føltes ut som om det ikke var noe å si på da jeg våknet. Det føltes ikke rart da døren holdt på å forsvinne eller da jeg oppdaget denne korridoren. Jeg er død.
Jeg er død, jeg er død, jeg er død...
Det var som et ekko inni hodet mitt. Jeg hadde sunket ned på gulvet, prøvd å samle tankene litt. Det andre som slo meg var, det finnes et liv etter døden. Jeg lo litt. Det hørtes merkelig ut i denne tomme korridoren. Kanskje jeg hadde startet å bli gal. Jeg lo litt mer. Hvis dette er livet etter døden så bør jeg komme meg gjennom en av dørene, men hvilken? Jeg reiste meg opp. Jeg var kanskje død, men sjelen min var fortsatt fult og helt i live.
Sakte gikk jeg fra dør til dør. Akh sin dør var av stein. Sandstein, kanskje? Det var hugget ut et bilde av en fyr med et fuglehode. Ra, den egyptiske solguden, slo det meg. Hvordan visste jeg det? Jeg ristet på hodet. Flere tanker enn de jeg allerede har kommer til å drive meg til vanvidd, så det er best å ignorere det til jeg har fått noen svar.
Jeg gikk videre forbi Alvheim, forbi Hades, til Sommerland. Jeg prøvde å gå videre, men det var som en usynlig kraft dro meg mot den, lokket meg til å åpne døren. Det var en vakker dør. Friske farger preget det lyse treverket, edelstener av alle slag glitret i lyset. Langsomt løftet jeg hånden. Jeg lot den gli rett over utsmykningene, men da hånden min kom i kontakt med døren frøs jeg. Kulde spredte seg i kroppen. Blodet i fingrene mine hadde blitt til nåler. Det var fare der inne. Jeg vet ikke hvordan jeg visste det, men hele meg fortalte meg det.
Jeg skottet til siden. Hades? Nei, Alvheim? Føttene mine bar meg til døren.
Jeg løftet hånden og tok på døren. Ingen faresignaler. Her er det trygt, tenkte jeg før jeg åpnet døren og smatt inn.
