Utsikten tok fra meg pusten. Jeg sto på en liten høyde. Gresset var grønt, som sure epler, himmelen var blå og solen skinte mot huden min. Alt virket så perfekt her.
Til høyre for meg var en blomstereng. Det måtte være flere tusen blomster, så langt øye kunne se. Til venstre for meg var det et lite kjern. Jeg gikk over det myke gresset til hengebjørken like ved vannet, og kikket ned. En liten asiatisk jente tittet tilbake på meg. Huden hennes glødet under solstrålene som hadde sneket seg gjennom grenene på bjørken. Øynene hennes var en underlig kombinasjon av en brun-grønn farge i midten og med en dyp, mørk blåfarge som rammet den merkelige gjørme-fargen. De små leppene var malt i en mørkere rosa farge og var plassert nedenfor en liten nese. Håret hennes falt over skuldrene og ned til midten av ryggen som et fossefall av mørk sjokolade.
Er det meg? Jeg vinket, hun vinket. Jeg satt der til solen startet å gå ned, og en nydelig blanding av oransje, gul og rød tok over den dominerende blåfargen. Jeg så ned igjen på speilbildet mitt, men denne gangen da jeg så meg selv i øynene, ble jeg dratt inn. Da jeg åpnet øynene igjen så jeg meg, men det var ikke meg. Dette var en yngre versjon. Jeg snakket med en gutt. Han sa at han var lei seg for å forlate meg og at han gjerne skulle fortsatt å være venn med meg hvis ikke han hadde blitt mobbet for det. Han fortsatte og fortsatte, før yngre meg avbrøt han. Hun smilte til han før hun snudde seg og gikk. Det var først da vi kom hjem at hun lot seg selv gråte. En dame kom inn på rommet hennes. Det var et fint rom. Jeg var tydelig vis velstående mens jeg var i live. Damen så på jenta, sukket og lukket døren. En flamme av sinne ble tent inni meg. Hvordan kunne hun bare ignorere datteren sin på den måten?
Dagene fòr foran meg. Den ene dagen verre enn den andre. Mobbingen stoppet ikke, moren min var aldri hjemme og heller ikke faren min. Det eneste som lyste opp dagen var en liten jente. Hun lignet på meg, innså jeg. Det er lillesøsteren min. Jeg hadde en lillesøster! Jeg så de to vokse opp. De gjorde alt sammen. De gjorde hverandre lykkelige, helt til en dag da jenta skulle hente lillesøsteren sin fra barneskolen. Jenta gikk over veien. En bil kom susende. Stopp! Se opp! Jeg skrek til jenta. Hun hørte meg ikke. Den kjørte på rødt lys. Nei, nei, nei, nei! Over fotgjengerfeltet. Stopp bilen! Ser du meg ikke? Bilen kom nærmere. Den stoppet ikke. Den stoppet ikke før den traff jenta.
Jeg satt ved kjernet igjen. Akkurat der jeg satt før. Speilbildet mitt var blekt og fult av svette. Jeg hadde en lillesøster. Hva skjedde med henne videre etter jeg ble borte? Presset inni meg sprakk. Det var som om en kniv ble dolket i magen min, men den ble ikke dratt ut før nå. Et hulk presset seg fram. Så et til. Og et til, helt til jeg lot alt komme fram. Alt sinnet mot foreldrene mine, savnet til søsteren min, savnet etter kjærligheten vi delte, så mye savn. Jeg gråt for meg, jeg gråt for henne og jeg gråt for alt jeg hadde mistet.
Et kremt rykket meg ut av det mørke hullet jeg hadde gravd for meg selv. Det var ikke et uhøflig kremt. Det var et rolig, respektfullt og kontrollert kremt. Kroppen min ville ikke bevege seg. Tårene hadde stoppet, men tanken på å vite at noen andre hadde sett meg i denne tilstanden var flaut. Lyden av sko mot gress kom nærmere og nærmere, helt til den stoppen ved siden av meg. Jeg så til siden. Et par hvite joggesko møtte blikket mitt. De var fine, rene. Øynene mine vandret oppover fra de hvite joggeskoene til de sorte buksene og videre over en mørkeblå skjorte. Til slutt tok jeg til mot og så opp i et par brune øyne. De var lyse, som smeltet melkesjokolade. De tilhørte en gutt. Eller, "gutt" er kanskje feil å beskrive han som. Han var en mann. En ung, ulovlig kjekk mann.
Han smilte.
"Det er sent, vi burde komme oss av gårde før solen går helt ned." Jeg så på han. Han introduserte seg ikke, men sto der som om han kjente meg. Den ukjente mannen så bort fra himmelen og ned på meg før han rakte ut hånden sin. Fortsatt litt skjelven la jeg min hånd i hans. Det første jeg merket var varmen. Frysninger løp ned ryggen min, og nektet å stoppe. Jeg hadde ikke lagt merke til hvor kald jeg var. Det andre jeg merket var hvor store hendene hans var i forhold til mine. Da han grep tak rundt hånden min kunne man nesten ikke se den, for hans lukket seg rundt hele. "Du fryser." Det var ikke et spørsmål, men jeg nikket uansett. En liten rynke formet seg mellom øyenbrynene hans, og musklene rundt munnen hans strammet seg. Han slapp hånden min etter jeg hadde kommet meg opp på to bein, men bare for å ta tak i den igjen med den andre hånden sin.
"La oss gå."
Han tok meg med gjennom skogen. Høye trær tårnet over oss og kastet skygger som trengte seg gjennom månelyset. Det var som om skogen levde sitt eget liv. I det fjerne kunne jeg høre lyden av liv. Det var jenter og gutter som lo, det var lyden av ve som knitret og brant, og små lysglimt lekte bak en vegg av trær.
For hvert skritt vi gikk ble lydene høyere, og lysene sterkere. En glede som hadde ligget i skjul sprang til overflaten. Stemningen fylte sjelen min med alle smilene og latteren. Det var som om irisen min hadde vært tilsløret, og nå hadde noen vasket dem rene. For første gang på lenge kunne jeg nyte varmen fra bålet, den lette brisen mot huden min som fikk håret mitt til å danse og den varme hånden som fortsatt holdt min.
Vi fortsatte gjennom folkemassen og videre langs en vei. Gatelyktene jagde bort de mørke skyggene, og det var blomster og små busker langs hele promenaden. Det var høye blokker på begge sider, alle i en gammel, engelsk stil. Det minnet meg om Oxford street, bare at butikkene hadde blitt byttet ut til blokker der folk kunne bo. Det var ingen biler ute og kjørte. Bare lyden av sko mot asfalt og den falmende lyden av ungdom som festet forstyrret den stille natten.
Gutten stoppet utenfor en blokk. Det så ut som et hotell fra utsiden, og da vi gikk inn ble vi hilset av en dørvakt. "Unnskyld.." Stemmen min hadde endelig startet å fungere.
"Hvem er du?"
En melodisk klang ringte gjennom gangen vi gikk gjennom. Gutten lo. "Jeg er Prins Alvin. Det er jeg som tar vare på nykommerne helt til de klarer seg selv."
