Fru dilla

En kort novelle

Det var en gang en plass høyt oppe i lia en som het fru dilla. Alle bare så på henne og spurte: «Hva er galt med henne?». En dag når hun skulle på tur gikk hun så høyt opp i lia at hun fikk enda mer dilla.

Når en sjef kom og spurte, «Hva gjør du?» svarte hun, «Jeg gjør alt».  Et navn så ukjent som ingen vet hvem er. Navnet er glemt i det hun forsømte seg selv og sine behov. Hun levde ikke noe, men for andres ve og vel. Hun var i skyggen, men å se på seg selv? Av hennes egne behov fantes det ingen interesse. Alt som kunne være av en positiv interesse, turde hun ikke. Hun levde i tro på at hun ikke var viktig. Hun ville bare hjelpe og sørge for at alle rundt hadde det bra.

Mange år senere fikk fru dilla enda mer dilla. Hun er redd for hva andre tenker og sørget alltid for å være et glansbilde som alltid var smilende og glad. Det fru dilla synes er ille, er hvis andre oppdager støvet under maska. Inni seg følte hun seg mislykket — men som det ønsket hun ikke å være. Når tankene og følelsene kom, skjøv hun det vekk for hun følte et ubehag rundt det personlige. Alle rundt opplevde fru dilla som en varm og kjærlig person, men på innsiden var kulden - så kald og kjølig. Hun hadde en avstand til alt. Dessverre førte det bare til verre. Ballongen med ubevisst rot vokste seg større uten noen som så eller visste hvilken problematisk vei hun var på vei mot. Det gikk så langt til den dagen da ballongen sprakk, «Poff!». Og kaoset ble til.

Fru dilla satt alltid skyhøye krav til seg selv. Hun ble flau når noe var utenfor kontrollens rammer. Jo mer hun fortsatte i det overfladiske spor — jo mer ødela hun seg selv. Utvendig fremsto hun lykkelig, glad og sosial. På innsiden var det verre med en skygge som fikk gro uten at noen så. Fru dilla trengte hjelp, men hun nektet fordi hun tenkte at hun er ikke så ille. Hun klarer alt: «Det er andre som har det verre,»

Fru dilla visste mye om andres problemer og behov. Hun stilte alltid opp selv om hun endte med å forsømme seg selv og egne behov. Nå har fru dilla så mye i bagasjen som aldri er renset ut, men fortsatt følte hun for å stå på og hjelpe alle andre for å virkelig kunne fortjene å bry seg om seg selv. Hun prioriterte alltid de andre før seg selv, «Det er ikke nøye med meg,» sa hun ofte.

Det er ingen som vet hvordan det endte med fru dilla. I løpet av hennes siste leveår var det få som hørte eller så noe til henne. En venn beskrev henne som oppkvikkende og snill. Det er kjærlige ord, tenker du. Fru dilla var et medmenneske uten like med god omsorgsevne ovenfor både mennesker og dyr. Flere burde vært som det — men bare så fremst de ikke glemmer seg selv i det de tar vare på og hjelper alle rundt seg.

Ikke vær din egen verste fiende, vær din egen beste venn. Uten deg, ingen andre. Våg å se på mørket i deg, så det kan komme opp til overflaten og bli gitt slipp på. Dette er alt en lærdom. Behandler du deg selv bra eller er du som Fru dilla og behandler deg selv dårlig? Vet du hvilken vei du er på vei mot? Er det en bra eller dårlig vei? Gjennom alt taes valg som må taes konsekvenser av; men du har alltid sjanse til å endre vei med nye valg.