ALPHA'S GOLDEN LUNA

2. ETT UVENTET MØTE

Max hadde fortalt besta om at vi skulle ut å løpe sammen , stakkars Max fikk advarsel etter advarsel om at jeg ser ikke ut som alle andre varulver og derfor fikk ikke Max lov å skifte først.

Så jeg måtte skifte først ute på baksiden « j jeg vet ikke om dette var så lurt allikavel besta» sier jeg nervøs, veldig klar for å egentlig bare gå inn igjen , men besta dyttet meg ut døren igjen og smilte « Max er ikke som de andre ulvene skatt, så slapp helt av du er en nydelig og enestående varulv» smiler hun og lar meg være alene så jeg kan skifte i fred.

Jeg kjenner hjerte begynne hamre godt i brystet , vel vitende om at ulven i meg solaria virkelig trengte å lufte seg igjen, jeg begynte å tenke på min varulv form og kjente at jeg begynte å forvandle meg. Det værste er lyden ... bena som skifter plass og brenningen i kroppen i det du er på det mest kritiske punkte i å skifte form, så slukkes brannen sakte men sikkert og vips så er transformeringen til varulv fullført.

Jeg så ned på mine hvite poter og sukker både litt lettet over at jeg enda kan skifte og litt skuffet over meg selv som egentlig har glemt vekk hvor deilig det egentlig er å være i varulv formen min.
Jeg hører besta komme Ut døren igjen og klapper fornøyd « min nydelige skatt» hun smiler og virker lette over at jeg enda kan skifte hun også

« pelsen din har fått enda mer gull i seg» sier hun forbauset og stryker hånden gjennom  pelsen min « vel en hvit varulv med gull på enden av pelsen er ikke noe du ser hver dag» smiler hun og jeg knurrer fornøyd « skal vi be Max ut nå?» sier besta ivrig , jeg nøler litt men nikker hode forsiktig og stiller meg bak besta « du kan komme ut nå Max!» roper hun og Max åpner døren forsiktig og kommer ned til besta « Stella du trenger ikke gjemme deg» smiler han og jeg titter forsiktig frem

« wow» sier han  forbauset og stryker gjennom pelsen min, jeg brummer fornøyd, han ble faktisk ikke redd eller kalte meg et monster « d du er nydelig Stella» sier han og setter seg på kne foran meg « og dette skulle liksom tilsvare ett monster? Du er den peneste varulven som finnes,uten tvil!» sier han og reiser seg og går mot andre siden av huset « kommer straks , så kan vi ta en løpetur sammen» han smiler og jeg brummer mykt som svar.

Besta klapper meg på hode og smiler « han er en du kan stole på Stella , så løp og kos deg» smiler hun å går inn døren igjen.

Ikke lenge etter kommer det en diger kullsvart ulv frem og jeg gikk litt tilbake « slapp av stelle deg er meg» sier den svarte ulven og kommer nærmere «virkelig vakker» sier han og brummer høyt « jeg får virkelig en jobb med å holde gutter på avstand» gliser han med den digre kjeften sin « j jeg er ikke pen» sier jeg og rister på hode « jo det er du» knurrer han bestemt og slår med labben,

jeg fniser litt og stiller meg ved siden av han « vel jeg er ikke så mye mindre en deg i hvert fall, la oss løpe Max» sier jeg glad og ivrig etter å få bruke musklene igjen.
Vi suste gjennom Skogen side om side og jeg følte en lettelse som nesten ikke kunne beskrives , jeg kjente selv at jeg litt etter litt begynte å finne tilbake til mitt gamle meg, den jenta som hadde ben i nesa og ikke lot seg skremme, som trente hardt og som ble den sterkeste jenta i flokken.. det er hun jeg vil tilbake til.

« Stella! Går det bra med deg?» sier Max bekymret og jeg bråstopper « oi beklager Max , jeg løp vist helt i mine egne tanker» sier jeg beklagende og Max rister på hode « ingen ting å beklage for , jeg ble bare bekymret når du plutselig begynte å løpe fortere» sier han og dytter meg i siden « la oss ta en pause ved elva , jeg er nesten uttørket» sier han spøkefullt og begynner å gå mot en liten sti,
jeg kunne allerede høre vannet i elven som dundret nedover « jeg begynte selv å bli ganske tørst» sier jeg og går rett bak Max. 

Da vi endelig var fremme hoppet jeg forbi Max og løp rett uti vannet « åå så nydelig!» ler jeg og plasker rundt i vannet, jeg snudde meg mot Max som bare sto å så på meg rart «jeg har aldri sett en varulv som liker vann så godt som deg» sier han og begynner å le « i  flokken min så badet vi vær dag sammen og både dykket under vann og lekte i vannet» smilte jeg og tok hode under vann for å se om det fantes noe fisk.

jeg løftet hode igjen og holdt opp en laks og slengte den på land rett ved Max « nå har jeg sett alt» sier han og legger poten på laksen « hva kan jeg si , jeg har mange talenter» smiler jeg og går inn mot Max igjen,

men plutselig lukter jeg en annen varulv , jeg ser panisk mot Max og sprinter bort til han og gjemmer meg bak han «det går bra Stella, det er Alpha'en vår» sier Max rolig og jeg titter forsiktig frem bak Max og ser en diger nøttebrun varulv stående på andre siden av elven, jeg gjemmer meg fort bak Max igjen og han humrer lavt.

« hva gjør du ute her Sam?» sier Max rolig og vennlig « jeg kjenner en så spesiell lukt rundt her og det gammle sørlands huset» sier han som tydeligvis het Sam, han kommer over til oss og prøver å titte bak Max, men jeg gjemmer meg enda lenger inn mot pelsen til Max « beklager Sam , hun er litt skeptisk og redd for varulver, men dette er Stella kusina mi» sier Max stolt og logrer med halen.

« hyggelig å endelig få møte deg Stella» sier Sam og snuser i luften « Stella da , ikke gjem deg» ler Max og flytter seg « hun er den kuleste og peneste varulven jeg har sett» glise Max og så står jeg der alene foran den digre nøttebrune ulven, jeg krymper meg og ser ned « Alpha» sier jeg lavt, det var slik jeg ikke ble revet i filler av den forrige Alpha'en jeg ble del av floken til, og her sto jeg foran den sterkeste av dem.

Jeg krympet meg enda lenger ned , men fikk ingen svar, jeg så forsiktig opp og så Max stå foran meg beskyttende «Sam hun takler ikke dette enda , hun har vært gjennom nok» sier Max panisk, jeg kryper inntil Max bekymret.

Hva skjedde? Sa jeg noe feil?, jeg titter forsiktig opp for å se på Sam, og øynene våre låste seg fast til hverandre, det var som om jeg ikke kunne slippe blikket hans, hjerte hamret så hardt at det nesten fikk meg til å se ned og forsikre meg om at alt sto greit til , men bare nesten for jeg var helt trollbundet i øynene hans , de var mørke blå, det var som om det danset bølger i øynene hans og jeg var helt fortapt i dem.