Riv i Hjerte

Begynnelsen

«Du kan det, Du klarer det!» skrek vennene mine. «Hva er det jeg kan miste?» tenkte jeg inni meg, det er jo trossalt ingen ting jeg kan miste nå. Jeg hoppet ned fra flyet. Det var kald luft som traff ansiktet mitt, jeg følte at jeg begynte å fryse, få tårer i øynene, jeg følte det, følte at det river i hjertet. Det var som hele livet mitt suste rett foran øynene mine, det var den beste opplevelsen jeg hadde opplevd i mitt liv. Det var slik det føltes å leve, det var slikt man levde livet fullt, og ikke som jeg pleide å gjøre.

Da jeg var barn så fikk foreldrene mine vite at jeg hadde sykdom. En sykdom som var veldig alvorlig, sykdom som kunne drepe meg. Hele barndommen min foregikk i sykehuset. Jeg ble oppvokst i barneavdelingen i sykehuset. Jeg gikk ikke på skole som de vanlige barna, jeg fikk ikke leke som de andre barna. Jeg fikk ikke lov til å løpe eller spise is. Jeg fikk ikke lov til å gjøre noe som de vanlige barna gjorde. «Du er en spesiell jente, du er prinsesse» pleide foreldrene mine fortelle meg, så jeg skulle føle meg bedre, når jeg ikke fikk gå ut for å leke eller når jeg følte meg dårlig. De mente at små prinsesser som meg var for spesiell for å leke ute, for spesiell for å spise godteri og is. Istedenfor godterier ga de meg medisiner og sa at dette er bare for små prinsesser som deg. Så dum jeg var som ikke forsto at de lurte meg, men jeg var trossalt en små jente. En jente som trodde på alt de sa. Jeg husker fortsatt den dagen moren min sa «Jeg skal gå og hente noe, hør på hva doktorene sier og det faren din sier, okei min engel.» jeg venta så lenge for at moren min skulle komme, dager, måneder, men hun kom ikke. Men da jeg fylte 17 år så ga jeg opp.