Riv i Hjerte

Riv i hjerte! Ja

Jeg skjønte at hun aldri skulle komme tilbake, fordi hun hadde forlatt meg. Jeg forsto at alt det de sa var en løgn. Livet mitt var en løgn. Jeg stilte meg det samme spørsmålet igjen og igjen «hvis jeg visste at jeg skulle dø snart, hadde jeg vært fornøyd med måten jeg levde på?». Da faren min døde så fikk jeg svaret på spørsmålet jeg stilte meg selv hver eneste dag. Svaret var nei, nei jeg ville ikke vært fornøyd, fordi livet jeg levde var ikke et liv. En uke senere sa legene at jeg var bedre og sykdommen ikke var veldig alvorlig, men de sa at jeg skulle fortsatt bruke medisiner og komme én gang i uken for kontroll. I det øyeblikket bestemte jeg for å leve livet fullt, gjøre alt det jeg ikke fikk lov til, gjøre alt jeg ville. Jeg skal føle at det river i hjerte av glede og spenning.

Det første jeg gjorde da jeg gikk ut fra sykehuset var å løpet til en iskrem butikk og kjøpe en iskrem. Deretter løp jeg til huset til tvilling venninnene mine fra sykehuset. «Kan dere hjelpe meg, jeg vil leve livet fullt ut» sa jeg til Mia og Pia. De nikket og tok meg til de stedene de følte seg mest lykkelige. Dyreparken, kino, tusenfryd og motorsykkelrace var noen av de stedene vi besøkte. Jeg fikk til og med lov til å sitte bak en motorsykkelkjører. Jeg skjønte at dette var måten man egentlig skulle leve, ikke på den måten jeg levde på i så mange år. Jeg og han jeg satt bak motorsykkel ble gode venner. «Jeg fikk vite at du ville leve livet fult ut og føle at det river i hjertet. Jeg vil gjerne hjelpe deg» sa Mike til meg. Jeg svarte «JAAA!» umiddelbart, uten å tenke. Jeg og jentene dro hjem hos han for å snakke om hva vi kunne gjøre. Mike hadde en plan om å gjøre ekstrem sport. «Hva er ekstrem sport Mike?», spurte jeg og han forklarte meg hva det var uten å lyve. Vi bestemte oss for skyjumping. Vi avtalte når og hvor vi skulle møtes. Dagen før fikk jeg ikke sove, jeg var spent men samtidig redd. Dagen hadde endelig kommet og vi sto inni et fly som var høyt, høyt oppe. «Du kan det, Du klarer det!» skrek venninnene mine. «Hva er det jeg kan miste?» tenkte jeg inni meg, det er jo trossalt ingen ting jeg kan miste nå. Jeg hoppet ned fra flyet. Det var kald luft som traff ansiktet mitt, jeg følte at jeg begynte å fryse, å få tårer i øynene. Jeg følte det, følte at det river i hjertet. Det var som hele livet mitt suste rett foran øynene mine, det var den beste opplevelsen jeg hadde hatt i mitt liv. Det var slik det føltes å leve, det var slikt man levde livet fullt, og ikke som jeg pleide å gjøre.

Jeg våknet i sykehuset med vennene mine ved siden av meg og legen rett foran meg. Mike holdt meg i hånden og smilte. «Du var veldig heldig der Sofie, du fikk et nytt hjerte.», sa legen som passet på meg hele mitt liv. «Hva er det du sier?» spurte jeg sjokkert, men samtidig glad. «Vi venta lenge på et hjerte som passet deg, og endelig fikk vi et hjerte som passet deg og det var din tur.», sa han til meg. Kan jeg gjøre det jeg vil, og kan jeg leve livet med spenning spurte jeg. «Ja, ja det kan du» sa han. Etter den dagen reiste vi verden rundt og gjorde det som vi ville og det vi syntes var gøy. Jeg føler at jeg lever etter så lenge. Jeg fikk kjempegode venner og et liv som jeg lever fullt ut