To greske helter

Jeg kjefter på en hydra

Etter sjokket av å se min bestevenn bli slukt av en ENORM hydra, ville alle trodd at jeg stakk av frykt for å få samme skjebne.
Men jeg gjorde ikke det, tvert imot sto jeg der jeg sto og kjeftet på hydraen.
" Å så du liker å spise bestevenner, eller hva?" Ropte jeg " Liker du steiner også?"
Jeg begynte å kaste steiner på hydraen, men de spratt bare av, det vil si helt til jeg traff et av øynene dens.
Smerteskriket var så høyt at trommehinnene mine sprengte nesten, men heldigvis ikke, fordi jeg ville høre stemmen min når jeg fortsetter med å gi hydraen en skjennepreken.
Hydraen så VELDIG irritert ut, og da mener jeg VELDIG irritert.
Nå nærmet et hydrahode men jeg ble ikke redd, faktisk gledet jeg meg til det kom nærmere, lurer du på hvorfor?
Fordi da kunne jeg slå det rett trynet.
Men akkurat da jeg skulle du til å slå til det stygge hydrahodet, sprengte det, det bare sprengte, og da sprengte alle de andre hodene også, halsene, kroppen og til slutt halen.
Jeg ble dekket av hydragørr, men bryddet meg ikke, fordi jeg hadde bare ETT mål, og det var å finne min bestevenn.
Jeg fant han der hydramagen burde vært, innsmurt i hydragørr, beveget seg ikke, pustet ikke, altså:
Levde ikke.
Jeg følte en rar, eldgammel følelse, som fikk meg til å tenke på død og lidelse.
Jeg begynte å gråte, men med en gang en tåre falt av et av kinnene mine stoppet tiden, bokstavelig talt, stoppet, bare stoppet.
Da så jeg en mann med to KJEMPESTORE trihodete hunder, med hver sin dragehale(tror jeg at det er, ihvertfall) og et blikk som viste medlidenhet, i et bånn av lenker stå i skogkanten : " Du er min sønn, du kan kontrollere døden og redde din venn, men du har ennå ikke utforsket ditt fulle potensial, din venn er en av havets sønner, han trenger vann."
Jeg la merke til at det var enda en trihodet hund, nesten identisk til de store.
De svære krympet til vanlig hundestørelse.
"Dette er Kerberos og Kerberosa mine to vakthunder, og deres sønn, Kerbex"
Kerbex begynte å bjeffe samtykkende.
"Jeg vil at du skal ta ham med deg på din reise."
Jeg så på Kerbex, som var på størrelse med en vanlig valp, bare at den ikke var vanlig.
Den hadde 3 hoder og en dragehale.
Jeg så ned på Alex imens jeg grublet over dette.
"OK" svarte jeg.
Da jeg blunket, var han vekk.
Jeg så meg rundt, men fant ikke ut hvor han hadde gått.
"Hvar han ekte?"
Tiden ble normal igjen.
Jeg fokuserte meg om å bringe Alex til live, uansett om det virket håpløst.
" Kom igjen, Alex, tenk på sjøen, ditt favorittsted, havet" sa jeg med tårer i øynene.
Jeg ble fylt av håp da jeg så brystet hans bevege seg.
Jeg bestemte meg for å bli kvitt alt hydragørret, så jeg dro ham bort til vannet og dyppet ham litt i vannet.
"Pulsen går opp" tenkte jeg.
Jeg tenkte fortsatt på hva stemmen hadde sagt : " Han er en av havets sønner, han trenger vann."
Jeg tenkte at det kansje var sant, kanskje trengte han vann, så jeg slapp hele ham nedi vannet, bortsett fra fjeset, men så glapp jeg hodet hans.
Han begynte å synke, så jeg hoppet uti etter han, men det var vist ikke nødvendig, fordi han hadde alt kviknet til.