random incident

head ache and painful back

Zoey's pov.
"Yes Cecily, I'm on my way to you right now" svarte jeg henne. Jeg avbrøt samtalen før hun friket fullstendig ut. Mørke skyer fløyt over London og det var snakk om noen minutter før regnet begynte å hagle ned. Jeg småløp bortover gata og prøvde å finne adressen hun hadde sagt. Hun hadde ikke rukket å sende meg den, så hvis jeg finner frem er det takket være hukommelsen min. 73'th Avenue.Det må være denne gata. Nå må jeg bare lete etter en grå dør.."AU!" ropte jeg da en dør traff pannen min, før alt svartnet.

Harry's pov.
Shit. Jeg reagerte raskt og tok i mot jenta. Det gikk et svakt støt gjennom kroppen min og vind traff meg i ansiktet. Shit. Dette er virkelig ikke min dag. "Niall! I could need some help!" jeg bærte jenta opp og gikk inn, fordi det hadde begynt å regne ute." what the.." "quit staring, and help me!" sa jeg før han rakk å fullføre. Vi bar henne inn i rommet mitt så guttene ikke kunne mistenke noe, og la henne forsiktig ned. Jeg lette febrilsk etter pulsen hennes i tilfelle jeg hadde slått henne for hardt ned, men etter noen sekunder fant jeg den, og satte meg lettet ned på den creme fargede stolen i rommet. "what the.." startet Niall igjen, men etter blikket mitt ble han stille. Shit. Som om dagen ikke var ille nok etter at jeg dreit meg totalt ut i scenen foran hundrevis av mennesker. Etter det øyeblikket ville jeg bare ut, men det førte til at jeg støyt borti henne. " whats her name?" spurte Niall etter noen minutter i stillhet. " I don't know"svarte jeg ærlig. Jeg hvilte haken mot hendene mine og stirret på henne. Det svarte håret hennes var løst, og øynene lukket. Noen dråper hadde rukket å treffe den olivenbrune huden hennes. Brystet sank sakte opp og ned. Alt i alt var hun vakker. "Cecily?" hørte jeg noen si før jeg våknet opp . Jeg måtte ha sovnet i stolen." ehm... There is actually no Cecily here, just Harry". Sa jeg og kikket på henne bekymret.

Zoey's pov.

"Harry?". Jeg smakte litt på navnet. Jeg prøvde å stå opp og kikket forvirret mot gutten i hettegenser. "Yes." svarte han sakte for at jeg skulle forstå, og så lenge på meg. "Shit!" nå falt minnene tilbake. "Whats the time?!" spurte jeg og begynte å gå ned senga. "Au!" ryggen min gjorde drit vondt. Gutten ved navn Harry kom raskt mot meg. "What..what is it?" spurte han. De grønne øynene hans gransket meg beskymringsfullt og en liten rynke var å se i pannen hans. "My back. It hurts" sa jeg og skar en grimase og prøvde å sette meg ned. "Oh no! I am so sorry that I hit you with that door!" sa han kjapt. Jeg bare nikket, og prøvde å komme meg til en behagelig posisjon. "Oh.. Let me help you." Han tok rundt meg og akkurat da hånden hans berørte ryggen min slapp et lite gips ut fra munnen min. Kontakten mellom oss ga meg et støt og et vindrag gikk gjennom kroppen min. Mange forvirrende bilder dukket opp, men det varte bare er øyeblikk før de forsvant.

Harry's pov
Hun gispet samtidig som meg, da jeg tok på ryggen hennes. En deilig følelse fløyt gjennom kroppen min, men jeg ignorerte det og fokuserte på å hjelpe henne. Hun hadde lukket øynene igjen og jeg la henne forsiktig ned. "Oh no, Cecily" sa hun før hun sovnet.
Jeg låste døren forsiktig før jeg kræsjet inn i Louis. "What the hell, man?!" ropte jeg til han. Han bare fniste og mumlet "sorry". Han skulle akkurat inn i rommet da jeg stoppet han. "Don't" sa jeg og så strengt på han. Han sendte meg et forvirrende blikk, men gikk sin vei. "Are you okey Harry?" spurte noen bak meg. " fuck Liam! You scared the shit out of me!" ropte jeg og lå en hånd over brystet for at hjertet ikke skal hoppe ut. "Haha." sa han og gliste. "Is it true?" spurte Liam meg litt seriøs nå. "What?" spurte jeg irritert. "Do you got a girl in your room?" hjertet sank i brystet og jeg bare stirret på han. Etter noen sekunder med pinlig stillhet svarte jeg "y...yes" og før han fikk sagt noe braste hele historien ut av meg. Liam sa at han skulle snakke med de andre og jeg var enig om det. Så vi gikk og samlet hele crewet. De var alle enige om å hjelpe henne, men når jeg gikk bort for å se etter henne, var hun ikke der lenger.

Zoey's pov.
Ryggen gjorde så sabla vondt, men jeg måtte møte Cecily eller i det minste gå tilbake til skolen. "Hey! You shouldn't be hear!" ropte noen bak meg. Hjertet mitt ekspoderte i frykt og jeg løp så fort jeg kunne med smerten, og akkurat da jeg skulle runde av neste sving kræsjet jeg inn i noen. "Hey, you have to be Harry's mystery girl" sa en gutt med svart hår. Som den smarte personen jeg var svarte jeg "what?!" Han bare gliste mot meg, også dukket Harry opp bak han. "There you are! I  found some pain killing tablets for your back!" sa han og holdt opp en resept. Endelig! Jeg klarer ikke å holde ut denne smerten noe mer. Jeg løp mot han, og han strakte en tablett og et glass vann mot meg. Harry så granskene på meg mens jeg svelgte tabletten. "what is it?" spurte jeg irritert. "Do you think i can look at it?" spurte han forsiktig. Jeg skikket bare med et forvirrende blikk på han. Han smilte og et smilehull kom til synet. Akkurat da la jeg merke til hvor pen han er, og..og.. Hvem han er. Pulsen min føyk i været. Jeg bare nikket og snudde meg og tok av jakka. Han skjøv det lange håret mitt foran og dro t-shorten min litt opp. Berøringen hans ga meg gåsehud og et nytt støt gikk gjennom kroppen min.

Harry's pov.

Hendene mine skalv litt og jeg kunne ikke noe for at jeg nøyt kontakten. Jeg begynte å stryke fingrene mine sidelengs på ryggen hennes. "Au!" ropte hun da jeg traff det vonde punktet. Jeg bøyde meg litt ned for å se på det. Det var et stort rødt merke der og i midten så det ganske ille ut."i may not be a doctor, but that mark looks pretty bad." sa jeg og hun snudde seg for å se på meg. Blikket hennes skinte av gjenkjennelse og forvirring da den møtte min. "Ehm... Are you Harry Styles from One Direction?" spurte hun meg plutselig.

Zoey's pov.
Jeg føler meg så dum som må spørre om det, men akkurat nå er jeg bare så forvirret at jeg ikke vet hva som er sant og ikke. Hele ansiktet hans lyste opp i et smil, og han skøyv håret sitt bakover. "Yes" svarte han, og han så på meg ertende. "So you have heard about us?" spurte han, nå med hendene i lommen. "Yes, but don't you dare to think i am a big fan or something" svarte jeg han spydig. Egentlig var jeg en kjempe fan av bandet, og jeg er så utrolig flau for å ikke ha gjenkjent han. Jeg og Cecily skulle jo liksom være på konserte dems i dag. Noe jeg aldri rakk. Han tok hendenr i været for å vise at han overgir seg, og prøvde å skjule et smil. "Okey" sa han bare. "Harry have you called the doctor yet?"  spurte Niall (ja, jeg begynner å huske de nå) bak han. "No.." han dro litt på ordet og Niall himlet bare med øynene. "We thought  so, Liam is calling for you" sa Niall og pekte mot sofaen der Liam satt. "Thanks" svarte Harry og smilte mot Niall. 

Harry sa jeg burde være hos dem i noen dager, fordi legen hadde sagt at jeg ikke burde bevege meg så mye. "but what about the school" spurte jeg febrilsk. Jeg kan ikke gå glipp av noen timer nå. Dette er siste uke før eksamen og de går gjennom det aller viktigste nå. "You can't go to school now. Your back needs rest, and you need it too" Jeg pustet tungt ut av svaret til legen. Legen snakket litt med Harry før hun ga han en lapp med medisiner jeg kommer til å trenge, og det siste jeg så før jeg sovnet igjen, var det bekymringsfullet blikket til Harry.