drafts and random stuff

-3-

2021

Et ekte smil

Jeg kikker rundt meg. Lar blikket vandre over stativer og vegger med skjorter, gensere og t-skjorter. Etter at hunden gikk løs på noen av mine andre skjorter, fant jeg meg tid til å se etter noen nye i dag. Jeg studerer skjortene en etter en, trenger egentlig ikke å kjekke prisene. Vet ikke hvorfor jeg bruker så lang tid til finne en enkel skjorte. Det er ikke noe spesielt, bare en skjorte som de utallige andre som henger på stativ etter stativ.

Jeg plukker med meg et par og beveger meg mot prøverommene. Lysene fra det hvite taket er nesten blendende og forhengene til prøverommene ser slitte ut. Jeg legger merke til en dame, kanskje rundt tjue år, og en liten jente. De merker at jeg ser på dem og skunder seg inn i et prøverom. Jeg drar for forhenget i prøverommet ved siden av dem og går inn. Rommet er lite med en krakk i det ene hjørnet, knagger på den ene veggen og et stort speil med fingermerker på. Det ligger en kleshenger på gulvet og malingen på veggene er flakete. Jeg vil egentlig ikke være her. Vil bare hjem. Jeg minner meg selv på at jeg må til apoteket i dag uansett, så det er like greit å få dette overstått nå.

Jeg liker meg ikke ute blant folk. Butikker, kafeer, kinoer og restauranter. Jeg vil helst holde meg unna alt, holde meg hjemme. Jeg blir stresset av folk. Offentlige steder. Små prøverom. De hvite veggene virker neste truende. Jeg prøver å skunde meg, vil ikke være her lenger enn jeg må.

Det er først nå jeg legger merke til at de to i prøverommet ved siden av snakker sammen. Akkurat høyt nok til at jeg kan høre mesteparten.

– Jeg har vært kjempedum, sier damen i prøverommet ved siden av.

– Nei da mamma, hører jeg den lille jenta svare.

– Jo, jeg har ikke råd, skjønner du. Jeg har ikke råd til ny truse, fortsetter damen.

Noe inni meg knyter seg. Tanken på å si til et barn at man ikke har råd til noe som klær gjør vondt. Jeg synes sund på henne. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Bør jeg ignorere dem eller blande meg inn? Jeg står der i det lille prøverommet og tenker. Tenker på om jeg bør involvere meg eller ikke. Involvere meg i deres liv.

– Men så ga vi alt til tiggeren, og Alex, han betaler ikke lenger, hører jeg damen si.

– Det går bra, sier jenta.

Så er det en pause. Alt er stille. Jeg kan høre min egen pust og vurderer enda en gang om jeg bør involvere meg. Men hva skal jeg si? Hva skal jeg gjøre? Gi dem penger kanskje? Hodet mitt surrer med hva jeg kan gjøre, hva jeg kan si. Til vanlig hadde jeg ignorert fremmede, men jeg føler at jeg må hjelpe disse to menneskene. Jeg kan ikke bare ignorere en femåring med en ung mor som ikke har råd til klær. Jeg reiser meg og lar skjortene ligge på krakken. Drar for forhenget og beveger meg mot deres prøverom. Beina mine er tunge og pusten min er ujevn. Jeg er nervøs. Jeg er redd.

Jeg står utenfor deres prøverom, men tør ikke helt å si noe. Angrer. Jeg vil ikke gjøre dette lenger, men det er for sent nå. Jeg våger meg til å si et «unnskyld?». Stemmen min høres rar ut. Jeg håper de ikke hørte det, at de ikke hørte nervøsiteten i stemmen min.

– Kom inn, sier jenta.

Jeg drar forhenget til siden og blir møtt av en svak lukt av tiss. Jeg ser ned på dem. De ser tilbake på meg og jeg blir plutselig oppmerksom på meg selv. Hvordan jeg ser på dem. Hvordan jeg står. Hvordan jeg snakker. Kanskje de er redde for at jeg skal fortelle noen om dem, om at de kanskje ville ha stjålet? Jeg prøver å riste tankene ut av hodet. Prøver å klarne hodet.

– Unnskyld, sier jeg igjen.

Den lille jenta tar et skritt bort fra meg og hvisker bekymret til moren som stirrer på meg. Jeg prøver å bli mykere i ansiktet. Prøver å smile så vidt.

– Jeg mente ikke å lytte, presser jeg frem.

– Jeg prøvde bare skjorter ved siden av, så jeg hørte hva dere snakket om, fortsetter jeg og peker på den rutete skjorten min.

Damen blir hardere i blikket, som om hun prøver å se gjennom meg. Jeg ser på jenta, hun sier ikke mye og er kledd i en boblejakke. Hun ser tynn ut. Det knyter seg enda mer inni meg.

– Ja? sier hun med en kald stemme.

Jeg merker at hun er bekymret. Føler meg dum. Kanskje dette var en dårlig ide? Jeg vil bare forsvinne. Forsvinne i ingenting.

– Unnskyld, sier jeg enda en gang og prøver å smile.

– Jeg bare lurte på hva det koster ... det dere skal ha?

Damen ser overrasket på meg. Sa jeg noe feil nå? tenker jeg automatisk.

– Hva en truse koster, spør hun.

Jeg blir flau, vet ikke en gang hvorfor.

– Jeg lurte på dere kunne tenke dere å ta imot denne? Spør jeg, drar fram en tohundrelapp fra lommeboka og rekker den mot dem. De ser på den. De ser på meg.

– Det er kanskje for lite? Det koster kanskje mer, det er sikkert for lite? Sier jeg fort, stresset.

Jenta beveger seg mot meg og strekker ut hånden. Hun ser på meg og sier:

– Vi skulle bare ha en truse, det koster førtini.

Jeg gir dem tohunderlappen allikevel og hun tar den imot. Damen ser lettet ut og jenta smiler mot meg. Et ekte smil. Jeg smiler tilbake.

Jeg går til kassen og betaler for skjortene og drar deretter mot apoteket. Jeg kjøper det jeg skal ha og fortsetter hjem. På veien møter jeg en tigger og gir ham noen småpenger. Han takker meg og går videre. Mens jeg går tenker jeg tilbake på damen og den lille jenta. Jeg blir glad av tanken på å ha hjulpet noen. Tanken på at jeg turte å snakke med dem. Jeg blir stolt over meg selv og føler endelig at jeg kanskje kan bli bedre snart. Kanskje jeg kan gå ut oftere. Kanskje jeg kan bli mer sosial. Kanskje jeg kan være mindre stresset hele tiden. Mens jeg går, brer et smil seg over ansiktet mitt. Et ekte smil.