From Japan with love

Smilet

[Chloe's POV]

"Så.. Hvor ligger det nye hjemmet deres da?" spurte Maria, eller Mai, som jeg kaller henne, i bilen på vei hjemover. Moren hennes bare ga henne et rart blikk der vi satt i baksetet. "Hva?!" "Du maser sånn," lo moren hennes. "Men jeg er nysgjerrig," geipet hun tilbake.  "Vi er der om 3.. 2.. 1.. Nå!!" sa jeg høyt. Vi svingte inn på parkeringsplassen. Huset var svært i forhold til bildene fra prospektet, noe som var det eneste jeg hadde sett. "Kom igjen," sa jeg glad og ga Mai et lite dytt i skuldra. "Au!" skrek hun og begynte å løpe etter meg så snart vi var ute av bilen. Hun ga fra seg et spark som nesten traff rumpa mi. Jeg smilte bredt til henne, og fikk et geip tilbake. "Catch," sa mamma og kastet nøklene til meg. Jeg låste opp og vi løp inn.

Det rommet jeg skulle ha lå i andre etasje. Maria og jeg løp opp og inn på rommet. "Wow!" utropte hun. Jeg sto bare og så på henne. Hun var så nydelig der hun sto og beundret mitt tomme rom bortsett fra de store møblene som hadde kommet fra mitt gamle rom allerede. Øynene hennes glitret. Hun snudde seg og så på meg. Hun smilte og hjertet mitt begynte å banke. Hardt. Hun gikk bort til senga og hoppet ned på den. "Yay, den er myk," smilte hun glad og satte seg opp. Jeg sto fortsatt, men gikk å satte meg ved siden av henne når hun hintet til at jeg skulle sette meg der.

[Maria's POV]

Hjertet banket da hun satte seg ved siden av meg. 'Slutt å banke,' tenkte jeg for meg selv. Det er så flaut! Tenk å ha følelser for sin beste venn?! Følelser... Hvorfor sa jeg det? Du vet jo ikke om det er sånne følelser. Kanskje jeg bare er sliten etter all den løpingen.. Trappen var jo ganske bratt opp hit. Jeg merket at noen sendte blikk i min retning og snudde meg mot Chloe. Helt riktig; hun stirra på meg. "Hva er det?" lo jeg svakt. Det så ut som hun hadde blitt hypnotisert, for nå rista hun kraftig på hodet for å komme tilbake til jorda. "Åh.. Unnskyld, det var.. Eh.. Ingenting" sa hun og så bort. Kinnene hennes var begynt å bli røde. Hun var så søt. "Hvordan går det egentlig med foreldrene dine, Mai?" "Med foreldrene mine..?" Hun nikket. "Jeg tror det går bra. Begge virker like forelsket nå som da de var yngre, så tror ikke det er noe fare med de." Jeg smilte mot henne mens jeg sa det, og hun smilte tilbake. "Så bra. Du er veldig heldig, vet du." Smilet hennes forsvant litt. Hun tenkte sikkert på sin situasjon. Jeg syntes synd på henne. Jeg ante jo ikke hvordan det var med skilte foreldre. Foreldrene hennes hadde alltid vært nære hverandre og det så alltid ut som ingenting kom til å skje mellom dem. De hadde alltid vist kjærlighet for hverandre og for Chloe, så det at de da blir skilt må jo være ekstra hardt for henne. Men mine observasjoner hadde jo bare skjedd mens de var her. Hvordan det hadde vært i Japan visste jeg ikke, men fra uttrykket Chloe viste nå, så det ikke ut som de hadde hatt det samme forholdet der som her. Hun så veldig trist ut.  Jeg så tårer begynne å forme seg i øyekroken hennes, og jeg trakk henne til meg i en klem. Slik satt vi i enda en evighet. Det var like før hjertet banket ut av brystet mitt. Og det var akkurat over hjertet mitt Chloe hadde hodet sitt. 'Bare hun ikke hører det' tenkte jeg og prøvde å roe meg ned. 'For det er jo lett når den du elsker sitter tett inntil i en klem..' Vent.. Hva sa jeg? Elsker... Er ikke det et veldig sterkt ord? Hvorfor sa jeg det? Jeg mente ikke å si det.. Eller gjorde jeg? Jeg prøvde å riste vekk alle slike tanker og rette oppmerksomheten min mot hun som lå i armene mine. 'Ikke tenk slike tanker om venninna di. Du er kanskje forelsket i henne, men å elske henne? Det er vel ikke mulig..?'
Jeg prøvde mitt beste på å trøste henne. Hånda mi strøk over ryggen hennes og hver gang ble hånda mi varmere og varmere. 'Du stryker hun jo bare på ryggen.. Hvorfor så varm?!' Jeg sluttet med tankene mine når jeg kjente hun ville opp. "Går det bra?" spurte jeg forsiktig. Hun nikket og smilte. Hun smilte det fineste smilet jeg noen gang hadde sett. Hjertet mitt banka så hardt det gikk an nå. 'Jupp, ingen tvil. Du er like forelsket nå som du var før, Maria' tenkte jeg og smilte enda bredere. Kanskje er det da mulig å elske henne..

---------------
Her er en oppdatering. Endelig fikk jeg skrevet litt! Beklager at det tok så lang tid.. Jeg vet jeg har sagt til mange jeg skal skrive videre og mange har sagt jeg må det.. Det har bare ikke vært no tid, jeg glemmer det osv... Masse unnskyldninger.. Men nå skal jeg prøve igjen, og jeg skal prøve å oppdatere med jevnere mellomrom!
Tusen takk til alle som leser historien min ^.^ Setter pris på dere alle! Håper dere vil fortsette å lese den ^^