The Queen - norsk historie

Dag 1

"Pappa, jeg vil ikke dra! Du kan dra med Riley og dere kan ha en utrolig tur, så blir jeg hjemme og passer på Prada, Chanel og Gucci." Riley er min 14 år gamle lillesøster. Prada, Chanel og Gucci er hundene mine. Mine edleste skatter. Jeg elsker dem over alt, de nydelige hundene mine. Bare tanken på at pappa satte dem i en kennel i to uker får det til å gå kaldt nedover ryggen min. Mine stakkars babyer. Den ekle maten og ingen ordentlige lavendel-bad. Uff, tanken på hvor tynne de kommer til å være og hvor skitne de er når jeg kommer hjem til elsklingene mine. Mine stakkars babyer.

"Serena, vi har snakket om dette. Prada, Chanel og Gucci vil ha det helt fint. De vil få bra mat og et bad i uken."

"Et i uken! Nettopp! Jeg bader dem annenhver dag, så de ikke skal lukte annet enn lavendel. Og har de den økologiske lavendel-oljen jeg bruker? Du vet Gucci har en sart hud! Hun kan ikke bruke noen annen olje. Og hvordan vil pelsen deres bli pleiet? Pappa, du kan ikke la elsklingene mine være hos så skrekkelige mennesker!"

"Serena! Det er bestemt, og det er gjort! Du har ikke annet valg. De vet om Guccis sarte hud, de har såpe for hunder med sart hud."

"Men Gucci er spesiell! Hun skal ikke bruke den samme såpen som tusen andre! Hun skal ha sin egen! Massert inn på en egen måte! Og du vet hvor lett Chanel får hjemlengsel! Jeg kan vedde på at hun alt savner mammaen sin. Min lille baby. Pappa! Ikke gjør dette! Jeg kan dra og hente dem nå! Vær så snill!"

"Nei Serena! De får det helt fint! Og du skal være med meg og Riley. Det er bare to uker, de klarer seg."

"To uker er mye!"

"En uke hver vei. Det kommer til å gå fint. Og du skal ombord på den båten, om jeg så må bære deg inn."

"Greit!" Jeg skuler på pappa og går ut av bilen. Jeg smeller døren ekstra hardt igjen for å understreke et poeng. Jeg er sinna. Og ikke normale, kjedelige mennesker sinna. Ordentlig rikmannsdatter-som-hater-alt-i-livet-sitt-unntatt-sine-tre-nydelige-babyer-sinna. Pappa følger etter meg og ser på meg med et blikk som sier jeg er håpløs. Vel, kanskje han ombestemmer seg og lar meg bli. Sjansen er minimal, men det er lov å håpe.

"Serena! De vil ha det helt fint. Jenny hadde Jackie der en gang, og Jackie hadde det kjempebra." Sier min irriterende lillesøster i et forsøk på å få meg til å føle meg bedre. Jenny er bestevennen til Riley og hun er ikke på langt nær så rik som oss, og hun bryr seg ikke på langt nær så mye om sin golden retiever som jeg bryr meg om mine terriere. Hvis Jenny sier det er bra, er det det samme for forferdelig i min ordbok.

"Ugh, Riley! Hold deg utenfor. Jenny har ikke peiling på noen ting." Jeg stirrer stygt på henne og hun ser sta tilbake. Til slutt vinner jeg, som alltid, og Riley ser bort.

"Bare ikke ødelegg denne ferien. Jeg har gledet meg."

"Enda en grunn til å ødelegge den med andre ord."

"Jenter, slutt å krangle. Kapteinen kommer hitover. Serena, smil. Riley, rett deg opp. Husk at vi er VIP's på denne turen, og vi er selvsagte i selskap av kapteinen til en hver tid."

"Jada." Mumler jeg og Riley i kor og jeg setter opp et smil som ville sendt en hver gutt til himmelen. Riley retter på kjolen sin og retter seg opp.

"Kaptein Ryder." Sier pappa og tar hånden til kapteinen. "Dette er mine døtre, Serena og Riley." Kaptein Ryder er ung, kanskje 25, og har mørkt krøllete hår, store karamell fargede øyne og et lekent smil. Jeg smiler til han og rekker fram hånden.

"Jeg er Serena." Jeg smiler og da han tar hånden min i sin, rister jeg dem forsiktig. Jeg er glad jeg har på meg en kjole som sitter som støpt til min perfekte kropp, og som klemmer hver kurve i kroppen min til perfeksjon. Den er lyserosa og når til midt på lårene mine, og som fremhever de lange pene beina mine. Den har en utringning som ikke viser for mye, men viser en del. Den har ikke stropper, så skuldrene mine er bare. De er dekket av det blonde håret mitt, som er pent krøllet, så det ser naturlig ut. Jeg har på lite sminke, mest fordi jeg ikke trenger det, men og så jeg ser mer naturlig ut.