Et bankende hjerte

4# Er du naken eller?

Beklager for at det har tatt så lang tid å oppdatere! Vi har utrolig mye å gjøre på skolen nå rett før eksamen, samtidig som jeg svømmer 6 ganger i uken. Også må jeg jo ha et sosialt liv også! Men som de sier - bedre sent enn aldri!

***

"Er du sikker på at du ikke har lyst til å bli med?" spurte Niko igjen.

"Okei da!" ler jeg. I mange dager har han mast på meg om å bli med på en fest hjemme hos Linda, en jente i klassen. Jeg hadde ikke tenkt å dra, fester har egentlig aldri vært min greie.

"Jeg henter deg klokken syv, vær klar!" Han smiler bredt, tydelig fornøyd med å ha klart å overtale meg.

"Jada, jeg er jo alltid tidsnok til alt!" svarer jeg.

"Ha-ha, morsom eller?"

Plutselig tar han en skritt fram, sånn at det bare er noen centimenter mellom oss. Når han er så nært, merker jeg virkelig at han er høy. Jeg må stå med hodet vendt oppover for å se ansiktet hans. De brune øynene borer seg i mine blå, noe som gjør meg litt utilpass. Plutselig får jeg en trang til å ta ett skritt tilbake, men i det samme øyeblikket tar han hendene mine i sine. "Vær klar klokken 19:00 i dine fineste partyklær, så kommer jeg å henter deg, Olivia."

Så kysser han meg på kinnet og går før jeg rekker å si noe.

***

Jeg liker ikke klær. Jeg hater klær. I hvert fall de gangene man ikke finner noe fint. Dette er en sånn gang.

Oppgitt slenger jeg en knelang, rosa kjole i gulvet. Det er den åttende kjolen jeg har prøvd. De har vært enten for barnslige, for kjedelige, for dristige eller for upassende. I bare undertøyet setter jeg meg på sengen og tar fram telefonen. Så får jeg et lite sjokk. 18:43 viser klokken. Et kvarter til Niko er her.

Plutselig får jeg krefter fra den åndelige verden og løper inn på badet. Hvis jeg ikke finner en fin kjole, må hår og sminke i hvert fall være fint. Jeg tar på meg bronsje-farget øyenskygge, litt pudder og maskara, før jeg tar frem krølltangen og krøller det blonde håret mitt.

Plutselig ringer det på døren i første etasje. Jeg hører at mamma åpner og tar en liten prat med Niko før hun sender ham opp. Jeg blir stående pinnestiv i noen sekunder mens jeg hører på skrittene som kommer nærmere og nærmere.

Så kommer jeg på det; jeg er så og si naken. Da jeg hører at han er rett utenfor rommet mitt hopper jeg under dyna for å skjule meg selv.

Døren går opp, og der står han - kjekk som alltid. Kjekkere enn vanlig egentlig. Han har på seg en mørkeblå dressbukse og en moteriktig, hvit skjorte. Det framhever virkelig den muskuløse kroppen, og jeg kjenner litt kiling i magen.

Det første han gjør er å le. "Klokken er 19:15 og her ligger du, under teppet." Han får meg til å rødme hele tiden. "Det kom ikke som et sjokk da!"

"Det er jo umulig å finne en fin kjole!"

"Slapp av, festen begynner ikke før åtte. Jeg tenkte jeg skulle gi deg litt ekstra tid," smiler han.

Lettet puster jeg ut. "Takk, jeg trenger den ene timen!"

Så bøyer han seg ned, og tar opp en svart, lårkort kjole jeg har kastet på gulvet. "Er ikke denne bra nok da?" spør han.

"Men ..." jeg skulle til å si hva som var negativt med den, men når jeg tenkte etter, så kom jeg på at den egentlig var ganske fin. "Eller jo, kanskje jeg kan bruke den!"

"Niko kommer som en reddende engel, som alltid!" ler han og slenger den til meg. Da jeg ikke gjør noe spesielt, spør han: "Skal du ikke skifte?"

"Jo, men du må gå ut da!" svarer jeg mens jeg kjenner at varmen blusser opp i ansiktet mitt.