Noveller

Sommerfugl i vinterland

En novelle basert på sangteksten med samme navn.

Det var en kald høstkveld. Bladene virvlet opp i ringer foran ansiktet mitt og for videre nedover gaten. Jeg kikket ned mot alle husene som stod på rekke langs veien. De tårnet seg opp ved siden av meg og fikk meg til å føle meg mindre enn jeg noensinne hadde vært. Jeg vendte blikket mitt raskt mot moren min som trippet ved siden av meg og bar på en diger koffert i den høyre hånda. Hun hadde blikket stivt rettet mot enden av byen – den enden som ikke fantes. Jeg tenkte på alle mulighetene vi sikkert kom til å få her, og hvordan vi kunne starte på nytt igjen. Vi hadde kommet til et annet univers, og med nye kropper. Det var ingen som kjente oss lenger og vi kunne være hvem vi ville. Samtidig følte jeg en hard bit i hjertet vokse seg større for hver gang moren min sukket og jeg så de kalde øynene hennes bli enda stivere.

«Hva er det mor?» spurte jeg forsiktig og prøvde å se på henne så naturlig jeg klarte. Hun stanset opp og så overrasket på meg. «Ingenting, gutten min, ingenting.» Et forsiktig flir lekte i munnvikene hennes, men jeg så at det var falskt. «Hvorfor er du ikke glad?» En uhyggelig stillhet tettet hver pore i luften. Hun så seg litt rundt, og så bøyde hun seg mot meg og hvisket lavt: «Ingen her må finne ut at vi er jøder. Ok?» Jeg så lenge på henne før jeg nikket. Det gikk opp for meg at hun muligens fryktet det å bli funnet og tatt tilbake til fangeleirene så mye at hun ikke klarte å se tryggheten i å strande på nytt land.

Mørket ble stadig tettere rundt oss der hvor vi gikk. Vinden fortsatte sin endeløse demonstrasjon og gikk rundt i gatene og herset med alt den så; den røsket i røttene langs fortauet, brølte mot trærne så de lente seg til siden lamslåtte av sjokk, og jaget bladene videre nedover. Det var like mørkt i vinduene på husene som det var i luften. Jeg lyttet til skrittene våre mens vi gikk – korte skritt, lette skritt som skrapte forsiktig i bakken. Jeg sparket til en stein og så den rulle nedover veien. Det var da jeg måtte sperre opp øynene for å se om det var virkelig det jeg så. Fremfor meg, der hvor steinen hadde truffet en slukket lyktestolpe, kom en sommerfugl malt i rød, oransje, grønn, gul, blå og lilla farger farende opp fra asfalten. Den fløy rett gjennom vindkastene uten å skjelve så mye som en flyndre på stille havbunn - det var som om selv vinden stanset og sperret opp øynene da den så den. «Mor, se!» Jeg ristet i armen hennes. Hun så forskrekket opp, og det røde håret slynget seg omkring skuldrene hennes. «Hva, hvor?»

«Se, en sommerfugl!»

Moren min lo. Hun så ingenting. Det var bare jeg som så det; at håpet denne gang kom i form av en fargerik sommerfugl i et kaldt og mørkt vinterland. En sommerfugl som trosset all motstand i dens omgivelser. Hvis du kan være en sårbar liten larve og så fly ut på vinger i alle regnbuens farger, vil jeg prøve å gjøre som deg, tenkte jeg da den passerte ansiktet mitt. Jeg tok moren min sin hånd og kjente det rykke i kroppen min da jeg merket kulden som møtte meg lik elektrisk strøm. Jeg overførte varmen min ved å holde hånden hennes hardt og lenge.

«Ikke vær redd mor, snart får vi vinger vi også,» sa jeg og smilte for meg selv. Jeg så at hun rynket pannen, men fortsatte videre.