Operaen Mellom Oss

࿐· EP 1

"Gratulerer med dagen Nikolai! her er gaven din." Gutten smilte av glede da han så den lille posen faren hans holdt.

"Woah, Pappa du trengte ikke." Nikolai rødmet.

"Vel hva venter du på? åpne den da!" Faren satt på huk mens han ga den lille gutten en klem.

Med glede, Nikolai åpna gaven forsiktig. Rivet litt og litt, til han så boksen der ordet 'Rolex' skinte øynene til den lille gutten. Han åpnet boksen forsiktig.

"Nei, pappa da! Dette er vel den nyeste modellen til Rolex?!" gutten skrek av glede.

"Det stemmer sønn." Faren smilte. "Modellen har ikke kommet til Norge ennå, det var flaks at jeg hadde tid til å kjøpe gaven din mens jeg var i England for et døgn."

Gutten smilte tilbake, og tok klokken forsiktig for å prøve den ut. Den var litt for stor for hans små håndledd.

Nikolai fylte bare ni år denne dagen. Dette var ikke det han ville.På tross av alt de dyre varene han får, dette var ikke det han virkelig ønska seg.

"Den er litt stor for meg pappa."

"Du skal ta godt vare på den ok? hvis du vil så kan jeg bytte den med en annen."

"Nei pappa, jeg skal ta godt vare på den. Siden den kom fra deg." sa gutten og strakk armene for å gi faren hans en klem.

Faren nikket og reiste seg opp. "Jeg må gå nå."

"Allerede?!" reagerte Nikolai. "Men vi skal feire bursdagen min ved Operaen i dag. Mamma leide hele stedet selv om det er 17. Mai. Har hun ikke invitert deg?"

Plutselig vibrerte lomma til faren. Den stygge ringetonen som gutten foraktet hver gang.

"Hallo? ja. ja, jeg er på vei. Jeg har et par sig ja. Drikke kommer med. Hei." mumlet faren, irriterte Nikolai så opp til han helt blå.

"Du, Nikolai. Pappa må dra nå. Bare hils til mamma for meg. Gratulerer med dagen sønn." sa han med et fort klem og suste mot døra.

Han sa ikke glad i deg engang... Nikolai så ned på den nye klokka si, tårene kolliderte mot glasset litt og litt.

Av alle dager måtte jeg komme ut av tissen til Mamma under nasjonaldagen.

Dette var ikke det han ønska seg. Det Nikolai virkelig ønska seg, er at hele familien er samlet for å feire bursdagen sin.

___

Hvor kom den musikken fra?
Hva er det som befant seg der oppe?
Hva er det som tilkaller meg.

Lyric Chantara svømte videre mot det ukjente horisonen. Lengre bort fra moren sin.

Han har svømt i en halvtime nå.

Han var endelig framme. Båter og skip befant seg over ham. Musikken var mer høyere denne gangen, trompeten dominerte ørene hans.

"Åå det er så nydelig å høre på" fniste Lyric for segselv.

Hva er det egentlig som venta på ham der oppe?

Mennesker er barbariske
Mennesker er støgge
Land er ekkel

Var alt det virkelig sant?

Det var nå eller aldri.
Lyric ville finne alt dette ut forsegselv.

Han tok et pust. Han svømte rask mot overflaten. Han svømte som at det var nå eller aldri. Han svømte rask etter svar. Var det virkelig alt et løgn?

Lyset kom nærmere og nærmere.

*Plask*
Her var han, og himmelen var det første han så.

Lyric kunne ikke tro det, han stirra på himmelen i nesten et minutt. Atmosfæren hilset på ham, Lyric var et fremmed. Sola glimmret og reflekterte mot havet, kasta seg mot guttens hud hvor han følte varme for første gang.
Dette var, facinerende.
Hørselen hans ble bedre i tillegg, han hørte musikken enda tydlig. Mye bedre enn tidligere. Lydnivået undervann kunne ikke no bedre.