*

Er dette en ny start?

         Jeg våknet opp på nytt i den samme senga, på det samme rommet. Bare at denne gangen lå Sander ved siden av meg.

         Vi lå nakne og koste. Det var deilig å kjenne kroppen til Sander inntil min. Går kveld var den deiligste kvelden i mitt liv. Det var som om jeg alltid hadde vært forelska i Sander, og aldri i Colson...

Alle sa jo at jeg og Colson kom til å vare evig, at vi kom til å gifte oss og bla bla bla. Det går jo ikke nå som.. ja, jeg vil ikke tenke på det engang.

Jeg satte meg opp og så at mobilen min lysna og slokna mange ganger etter hverandre. Klokka var to på natta. Jeg hadde fått hundrevis av meldinger av både mamma og pappa.

"Hva faen." mumlet jeg lavt til meg selv. Jeg hadde fått en hel paragraf i gruppechatten til meg, mamma og pappa.

———————————————————————

Fammen

Pappa
Ariel. Jeg og mamma er veldig
glad i deg, og kommer alltid
til å være det, men vi har snakket
sammen, dessverre uten deg
siden du er helt umulig å få
kontakt med. Men ja, vi har
kommet fram til at du
ikke kan bo hjemme hos
meg og mamma lenger. Vi
har ikke tid til å ha et barn
som er ute å tuller på den
måten og ikke forteller
oss hvor du er. Vi har også
allerede funnet et fosterhjem
til deg. Vi har valgt å kutte
all kontakt med deg. Ha det bra,
og lykke til videre i livet.

Alle medlemmene i gruppechatten
har blokkert deg og det er ikke mulig å svare.

———————————————————————

Tårene rant som bare det nedover kinnet mitt. Var dette en dum spøk eller noe? Hva skjer nå? Og hvem og hvor er dette fosterhjemmet?

Jeg merket at Sander våknet. "Unnskyld." sa jeg bare til han som om jeg lovte han en unnskyldning. Han gne seg i øyene og fjeset hans forandret seg fort da han så at jeg var helt knust av en eller annen grunn.

Han kom nærmere meg og ga meg en klem. "Hva er det, Ariel? Går det fint? " spurte Sander. Jeg fikk ikke ut et eneste ord og bare ga han mobilen.

Sander hadde egentlig ikke noen grunn for å vite dette, men jeg følte at jeg og han hadde et sterkt bånd mellom oss der og da. Han var den eneste jeg hadde akkurat nå. Kjell var jo helt gæren, så han kunne jeg ikke prate med, og Ulrik og Kyle har jeg ikke prata med siden før festen.

"Du kan bli her hos meg helt til fosterfamilien henter deg." sa Sander. Et lite takk var det eneste jeg fikk ut av munnen min nå.

Vi la oss til å sove igjen og Sander holdt rundt og passet på meg. Så elsket hadde jeg aldri følt meg før. Elsket egentlig Colson meg? Og elsket egentlig jeg han?