"En siste nattahistorie, vær så snill!", trygler jeg. Hun sukker og stryket vekk håret fra ansiktet mitt.
"Ok, en siste. Har jeg noen gang fortalt deg om Den Ensomme Prinsen?" Jeg rister fort på hodet. Hun smiler og starter fortellingen:
"Langt oppe, der himmelen er blå,
en gjemt plass svært få kan nå.
Finnes et hemmelig kongerike,
fylt med folk som er helt unike!
Arvinger, drager og magiske undre,
som du og jeg bare kan beundre.
Et sted der ting skjer ut av det blå,
hvor dagene aldri er kjedelig og grå.
Et sted hvor du finner håp og glede,
hvor alle ønsker er oppfylt allerede."
"En dag blir det født en liten prins,
som skulle bli kongerikets gevinst.
Jubel og glede spredde seg i riket,
men ingen visste om det nylige sviket.
Fortvilet blir prinsen blir til et mareritt,
og tar tilbake all glede som har blitt gitt.
For prinsen ble tatt fra noe dyrebart,
og han gjengjeldte forbrytelsen hardt.
Etter hvert roet prinsen seg ned,
men ikke uten å legge en hellig ed!"
"Til den som finner min dyrebare skatt,
selv om du måtte lete både dag og natt.
Skal bli belønnet med min trofaste allianse,
i krigen som snart kommer og bryter en balanse!"
"Wow! Hva skjedde videre?", spurte jeg med vide øyne. Hun strøk en rosa hårlokk vekk fra ansiktet og blunket ned til meg, før hun visket:
"Ingen vet. Det er det som er så spennende. Noen mener at jakten etter skatten hans fortsatt holder på, mens andre mener at han allerede har fått den."
"Hva tror du da?", spurte jeg undrende.
"Jeg tror at han fortsatt holder på,", sa hun mens hun så ut av vinduet. "men jeg tror at jakten hans er på vei til å komme til en slutt. Snart vil søken bli avsluttet og han vil bli gjenforent med sin dyrebare skatt."
"Hvordan vet du det?"
"Jeg bare føler det på meg. Av og til er det nesten som at jeg kan se slottet hans oppe i skyene. Kjenne ensomheten hans."
"Ensomheten hans?", spurte jeg.
"Ja, noen mener at hans dyrebare skatt ikke er en ting, men en person."
"Som en prinsesse?", gispet jeg.
"Kanskje det. Jeg tror hvertfall det er noen som er veldig viktig for han. Kanskje til og med noen han elsker. Det ville i alle fall forklart hvorfor han reagerte som han gjorde. Kjærlighet er et mektig skjold som skjermer deg fra alle sorger, men også en stor svakhet."
"Hvorfor forelsker folk seg da? Om det er så farlig for dem?"
"For, som du vil oppleve en dag, kan kjærlighet gjøre deg sterkere. Så lenge man sammen jobber mot det verden vil kaste mot deg av utfordringer. Holder dere sammen, er det en fantastisk og magisk ting. Det er nesten som å sveve på skyer." Det var forvirrende.
"Jeg skal i hvert fall aldri forelske meg. Jeg skjønner meg ikke på dette." Hun lo en kjærlig latter.
"Det er ikke noe man kan forklare. Da høres det bare komplisert og uforstående ut, som nå. Det er bare noe du skjønner, og føler inne i hjertet ditt, når du møter på det. Og den dagen vil komme, søte deg." Hun kilte meg forsiktig på magen og jeg lo.
"God natt, mamma. Takk for histoiren." Hun reiste seg opp og gikk bort til døren. Forsiktig la hun hånde på lysbryteren.
"God natt, kjære deg. Jeg elsker deg." Så slukket hun lyset og lukket døren.
YOU ARE READING
The Story That Never Ended, The Heirs
Fantasy⚠️ ADVARSEL! Denne boken inneholder kyssing, banneord og død (ikke utdypet). Den er ikke beregnet for små barn eller for deg som føler du blir trigget av noen av disse hendelsene. Du leser nå på eget ansvar! (Denne advarselen vil bli oppdatert om de...
