Det nye landet

Hade mamma

Dagen hadde kommet, båten hadde kommet og borgerkrigen hadde vart lenge nok, men den ville nok ikke stoppe for lenge. Jeg ville ikke dra fra familien, når det var en mulighet for at de døde. Dagen før dagen skrev jeg brev de alle mine nærmeste, hvor det sto at jeg skulle gjøre mitt beste for å finne pappa og hvor mye jeg elsket og ville savne dem. Denne dagen var merkelig for jeg skulle ikke jobbe eller lage mat. Det var en avskjed fest, noe som var veldig gøy de å første timene, men så bar det over og jeg måtte si hade til alle sammen for båten gikk sent i natt.

Dette var kanskje siste gang jeg la meg i sengen min lag av gjørme og blader, kanskje jeg døde på turen og aldri fikk se noen igjen. Jeg var egentlig ikke redd for å død, jeg tenke mer på de som var igjen, men mest på mamma. Hun sa vær morgning at hun elsket meg og at jeg var alt hun hadde. Dette var også jeg av grunnene jeg drar på denne turen. Det var egentlig igjen som sa at jeg måtte dra på turen, men de spørte meg og da måtte jeg bare si ja. Det var sent så jeg måtte legge meg siden det kom til å bli noen lange dager med lite søvn og mye sult.

Klokka ble 03:00 og det var en halvtime til båten kom. Jeg sto på havna sammen med kusina mi, vi ventet i spenning. Vi viste ikke hva som venter oss. Det kom en ikke så veldig stor Fr båt, den var blå og uten tak. Det var veldig mange som skulle på den samme båten til det samme stede. Siden vi var barn kunne vi sitte på noen svarte benker, men de var veldig varme. Det var veldig trangt og klamt. Alle var så stille og så mot den ene kanten. Den første personen har dødd, det var en mann rundt 20 åra. Dere trodde kanskje vi skulle ta vare på kroppen, men nei da den ble kasta i vannet. Vi så at han sank bed til bunn og ble borte i vannet. De neste timene dør ti mye personer og nå var det veldig hardt å se på personer synke til bunn. Jeg var så redd på at båten skulle synke eller at jeg ble en av personene som døde og kusina mi måtte kaste meg i vannet. Bare jeg tenker på det blir jeg livredd. Det var mange dager igjen og jeg trodde vi begge skulle klare seg til Frankrike, men dette viste å kanskje være feil. Kusina mi begynte å kaste opp og følte seg veldig svimmel. Det var sol hele dagen på hele båten så kusina mi ble så varm så hun måtte kle av seg alt hun hadde på seg og sto der nesten helt naken. Jeg ville ikke at hun skulle dø, jeg ville ikke gjennomføre denne turen uten henne, jeg bare ville ikke. En liten hente kom bort til meg og satt seg på fanget mitt. Jeg spørte hvor moren hennes, hun viste ikke. Så jeg ropte og spørte om noen viste hvem hun var, men ingen viste. Hvem var denne jenta, jeg kunne ikke bare la henne være alene. Kusina mi ble bare dårligere og dårligere. Til slutt klarte hun ikke mer, hun døde i hendene mine. Hun bare sluttet å puste, jeg lat som hun sov for jeg ville ikke sitte på båten alene. Jeg kjente ikke noen andre og det var ikke så lenge igjen av turen, men jeg var sikker på at det kom til å bli kjedelig uten henne. Det var 2 km fra land fant en mann ut at kusina mi har dø, så kan kastet henne i vannet. Han sa også at jeg måtte svømme resten av veien. Han kastet meg i vannet med en flytevest, jeg var så trøtt så svømmingen tok veldig lang tid. Det var 500 meter til land, da jeg merket noe som kom bort i føttene mine

____________________________

Hva tror dere vi skje next❤️

Ilu❤️