Det nye landet

Jenta!

Noe vektet meg midt på natten, jeg skjønte ikke hva det var så jeg brydde meg ikke de første gangene noen dyttet borti meg, men den siste gangen reagerte jeg når jeg snudde meg ble jeg helt sjokkert over hva jeg så. Det var den lille jenta, men noe var annerledes med henne, men jeg vet ikke hva. Hun bare sto der helt stille lenge før hun hoppet i armene mine og ga meg en stor bamseklem, en klem jeg hadde lengtet etter lenge. Hun sa ingen ting før vi begge la oss til a sove, det ble en god og lang natt søvn. Jeg våknet med en bille i ansiktet og en fisk på det ene beinet, men dette var som en glede i hverdagen jeg lever nå. Det var så klart ikke dette livet jeg ville leve for resten av mitt liv, men det var det livet jeg hadde nå og jeg ville bare gjøre det beste ut av det. Målet med turen var jo å finne faren min, men dette var noe jeg tenke aldri ville skje, jeg hadde mistet alt jeg hadde av hint av hvor han kanskje var. Midt oppi alle mine tanker våknet den lille jenta, jeg var egentlig lei av å kalle henne henne lille jenta, men jeg viste ikke hvordan jeg kunne finne ut av hun het for hun snakker ikke med meg, hun har sikkert ikke lært seg å snakke enda noe som var rart siden hun må kunne gå siden hun bare satt ved siden av meg og veket om natten. Hun dyttet borti meg og jeg snudde meg til de lyseblå øynene som stirret på meg, jeg så at hun var sulten og trøtt noe som fikk meg til å gråte fordi jeg var så sliten og sulten selv. Hun hoppet i armene minene og ga meg en stor klem, disse klemme hun ga meg hele tiden minnet meg om mammas klemmer, men ingen klemmer var så gode som hennes. Jeg viste ikke hor mye klokka var, men det hadde begynt å komme folk på stranden, så jeg tenke meg fram til hva klokken kanskje var og tenke rundt 1200-1300 tiden, så jeg bestemte meg for å ta en tur inn til byen, for å se om jeg fant noe mat. Det var litt lenger til matbutikkene enn jeg trodde, så jeg ble veldig sliten siden jeg ikke har spist bare drukket disse dagene jeg har levd i Frankrike. Når jeg satt her på bakken utenfor butikken fikk meg til å tenke igjen, jeg har tenkt mye disse dagene noe som er uvanlig for meg , men nå tenke jeg på den lille jenta jeg hadde forlat helt alene på stranda. Noe som fikk meg til å løpe tilbake til stranda så fort jeg kunne, alle som var slemme mot meg kunne komme tilbake og være slemme mot henne. Når jeg kom til stranden så jeg ikke henne noen steder, det var som hun bare var borte. Jeg løp ned til vannkanten for å se om hun var i vannet, men jeg så henne ikke der eller. Jeg spurte alle som satt rundt på stranden om de hadde sett no, men mange svarte nei eller ropte faen ta deg utlendig, jeg kunne ikke noe annet enn å gi opp noe jeg ikke ville. Jeg trodde hun hadde blitt kidnappet eller druknet å strømmen i vannet hadde ført henne et sted hvor jeg ikke så henne. Folk begynte å gå hjem fra stranda og det begynte å bli mørkt så jeg prøvde å sovne, men det var umulig jeg bare tenke på den lille jenta, jenta som kanskje var død fordi jeg hadde forlat henne alene på stranden.