Arfid

Han er der, han er der hele tiden. Han er vanskelig å beskrive, men jeg føler han er der, det er nesten som jeg ser ham.

Jeg er annerledes fra de andre, men ingen av de andre ville sagt det. «du er helt vanlig» sier de, men det er bare mine nærmeste som vet. Og det er bare de som jeg har vokst opp med og de som har oppdratt meg som vet. Men det er kun jeg som vet hvordan det føles.

Det er noe mentalt som hindrer meg, og han har vært der siden jeg var ett år gammel. Men det er nå jeg føler på det mest, det er nå jeg ser ham mest. Fordi det er nå jeg bryr meg.

Jeg har tenkt på det. Jeg har tenkt på å ta mitt eget liv flere ganger, men jeg har aldri tatt det så langt. Selv om det føles ut som om jeg ble født inni et djupt mørkt hull, så har jeg alltid prøvd å grave meg ut. Jeg har prøvd, og selv om det ikke var så ofte jeg prøvde, og selv om jeg ikke prøvde så mye når jeg først prøvde, så har jeg fortsatt kjempet. Kjempet med meg selv, kjempet mot ham. Fordi det var ikke min skyld at han var der, og det var ikke foreldrene mines skyld at han var der. Han bare var der, jada fordi det var han, han hadde slått seg til rette. Og nå må jeg kjempe, nei, nå må jeg sloss får å få han vekk.

Jeg prøvde å søke hjelp. Ja, fordi det overbeviste mamma meg om å gjøre. Hun forteller meg alltid at hun vet det ikke er lett for meg, fordi såpass skjønner hun. Fordi hun har også prøvd, hun prøvde å få han vekk. Selv når hun ikke viste han var der, selv når jeg ikke viste han var der.