LISTEN

Kapittel 1. «Spindelvev»

November 2008.

Det dryppet. Som når krana ikke er skrudd helt av og vannet drypper i et mønster ned i vasken. Drypp-drypp-drypp. Øynene stirret i taket, men de var tomme for liv. Men de var ikke alltid slik. De pleide å være fulle av liv. Håp for fremtiden og alt det ville bringe. Det hadde ikke vært lett. Han var ikke stolt over alle valgene sine gjennom livet, men om han angret? Nei. De var nødvendige for å sikre seg alt. Alt en mann trengte i livet; kjærlighet og makt. Ada, barna han hadde gitt henne, toppstilling på jobben, elskerinnen han måtte kvitte seg med, som han senere fant ut var gravid og betalte for aborten og hennes taushet. Han hadde klart det. Nå var han på topp. "Skål for fremtiden", tenkte han.

Kulen boret seg inn i brystet hans og malte en rød rose over hjertet på den hvite skjorten. Mannen kunne ikke se det selv, men teleskopsikte ga han nok. Han kunne se hvordan liket av Helge-Martin satt lent inntil veggen på den andre siden av vinduet som hadde sprukket og laget et mønster som et spindelvev hvor kulen hadde boret seg gjennom glasset, før den traff sitt mål. Han var ikke sikker på om det røde som dryppet fra hodet på liket var blod, eller rødvinen som Helge-Martin hadde drukket, men det var ikke så nøye. Jobben var gjort.
Mannen i skogholtet utenfor Helge-Martin' hus plukket opp hylsen fra en 6,5mm Creedmoor og la den i lomma på den camo fargede jaktvesten før han slengte geværet over skulderen og gikk i motsatt retning av huset og inn i skogen. Da han var kommet seg et stykke inn, kom han på en sti og fulgte den 200 meter til bilen, hvor han la våpenet i bagasjerommet, satte seg i førersetet og skrudde bilen på før han lente seg bakover med et sukk. Han så ut og oppover trærne som såvidt kunne synes på den svarte nattehimmelen. Stjerner lyste som om noen hadde stukket hull på himmelen som om verden var en mørk og ensom boks bortgjemt et sted på en hytte eller inni et skap. Mannen tok opp en svart notatblokk fra passasjersetet ved siden av han, pluss en blyant. På blokken stirret han på navnet Helge-Martin Skarre og adressen hans i Oslo. Han tok blyanten og kysset over navnet flere ganger, som for å si fra til hjernen at denne mannen ikke lenger fantes. Han så videre nedover blokken. Det sto tre navn igjen. Sammen med Helge-Martin Skarre, var to nå krysset ut. Mannen slengte fra seg blokken på passasjersetet og startet bilen.

Henrik Norberg stirret på kroppen som lå på bordet på rettsmedisinsk avdeling på Ullevål sykehus mens han klødde seg på haka.
"Hva kan du si om avdøde?". Mona Andreassen så på han før hun snakket.
"Mann, er 39 år og etnisk norsk. Navn Jonas Waage, er bosatt i Majorstua. Ble funnet i Frognerparken like etter kl 23.00 av to forbigående personer. Dødsårsaken er skuddsår i brystet som penetrerte seg gjennom lungene og venstre hjertekammer som drepte han momentant. Kulen har boret seg gjennom kroppen og krimteknisk fant kula i ryggplata på benken han satt på. 6,5 mm. Gevær type er ennå ukjent."
"Hmm", sa Henrik. "Har vitner meldt seg?" spurte han til Julia Strandlie som sto bak han og stirret på kroppen av Jonas Waage, hun var helt hvit i ansiktet. Hun var ikke så vant med å se døde mennesker.
"Det var noen som gikk forbi stedet han ble funnet før kl 23. Vedkommende sa han gikk seg en tur etter en krangel med kona for å tenke seg om, men da han gikk hjemover så han Jonas gå et stykke bortenfor seg på vei mot benken han ble skutt på. Han sa at Jonas så litt anspent ut som om han var redd for noe. Vitnet gikk videre hjem og ingen andre har meldt seg, så han var nok den siste som så han i livet. Da var kl 22.50."
"Så Jonas ble skutt mellom kl 22.50 og 23.00?"
"Basert på vitneutsagnene, ja."
"Og lyd?"
"Hæ?" spurte Julia.
"Lyd, skyting. Er det meldt noe om skytelyder i området mellom kl 22.50 og 23.00?"
Julia ristet på hodet. "Kanskje gjerningsmannen brukte lyddemper? Du vet, Silentkill?". Henrik lo lavt.
"Lyddempere som gjør at skytelyder blir helt stille, eller bare får den til å høres ut som fluesmekker finnes ikke, uansett hvor mye de blir fremstilt i Hollywood og i bøker. Nei, noen har hørt noe." sa han. Julia skulle til å svare da hun ble avbrutt av en telefon som sang på "Dancing Queen". Hun tok en telefon fra jakkelomma si.
"Det er Håkon." sa hun mens hun så på Henrik før hun svarte. "Hei Håkon..."
Henrik snudde seg mot Mona. Mens han studerte obduksjonsrapporten, hørte han Julias stemme bak seg. "Ja, han er med meg..."
"Lang dag?" spurte Mona som var opptatt av å rydde vekk redskaper som lå på benken foran liket av Jonas Waage.
"Du kan si det. Tidligere i dag kom en mann inn og tilstod av å ha kjørt på en femti år gammel mann for han hadde forgrepet seg på den fjorten år gamle datteren hans. Det var nesten ingenting igjen av mannen og biter av han var igjen på bilen som gjerningsmannen hadde gjemt på hytta dems, han måtte ha kjørt fort. Muligens kjørt over han flere ganger for å være sikker på at jobben var gjort."
"Herregud" sa Mona forskrekket.
"Ja, er fæle greier. Men, hva ville du gjort om det var din datter?" spurte Henrik.
Mona så på han med et spørrende uttrykk. Hun åpnet munnen for å svare, men ble avbrutt av Julia som kom mot dem igjen.
"Håkon spør etter oss. Det er kommet inn en melding fra en Ada Johansen Skarre som sier hun har funnet sin ektemann død, mistanke om drap. Dødsårsaken ser ut til å være skyting".

Ada Johansen Skarre stirret ned på krittstreken som tegnet omrisset av hvor mannen hennes lå før liket ble fraktet ut av krimteknisk. Hun visste ikke hva hun skulle føle. Anger, sinne, sorg ... eller ingenting?
"Er du Ada Johansen?" spurte en lyshåret kvinne som hadde kommet mot henne med et sørgmodig blikk mens hun holdt opp et politi-ID kort med ansiktet hennes på som viste en ung, nyutdannet kvinne med engasjement for jobben og alt for mye sminke.
"Mitt navn er Julia Strandlie, vi kommer fra politiet. Dette er min kollega Henrik Nordberg...", hun presenterte en mann som stirret rundt i rommet, studerte den knuste glassruten og de hvite linjene som hadde hint av rosa hvor blodet hadde flyt rundt. "Vi kondolerer, virkelig."
Ada slet med å snakke, hun hørte alt kvinnen sa, men det gikk ikke helt opp for henne, tankene surret. Hvordan skulle hun fortelle lille Siri og Fredrik at dem ikke kunne se, klemme eller snakke med mannen som hadde forsørget dem i snart elleve år? Mannen som hvert år hadde fått henne til å gråte av glede når barna hennes kalte hennes mann for 'verdens beste pappa'. Hva skulle hun gjøre nå uten ham? Oppdra dem selv? Hyre en hushjelp eller kanskje flytte hjem til-...
"Var det du som fant ham?" spurte den høye mørkhårede mannen bak kvinnen.
"Ja. Jeg hadde prøvd å ringe ham i ett tiden men fikk ikke svar, noe som ikke var likt han å gjøre ... jeg ...". Hun svelget. "Da jeg da ikke fikk kontakt så kjørte jeg hjem for å sjekke om alt var bra. Første jeg la merke til var vinduet som var sprukket. Når jeg kom inn i stuen så ... fant jeg ham, liggene der." sa hun mens hun viftet med armen i retning krittstreken på gulvet. "Jeg varslet politiet med engang."
"Hvor var du? siden du ikke var hjemme." spurte den lyshårete politikvinnen.
"Min mor har fødselsdag i overmorgen. Jeg var ute og handlet noen gaver til henne og far. Pluss et par ting til ungene. De er hos mor nå. Planen var for meg og Helge å slappe av og feire. Vi flyttet inn i dette huset for ikke så lenge siden, så vi ville ha det gøy mens barna var ute av huset før vi dro til mor i overmorgen. Meningen var at Helge skulle ringe meg før klokken 23 slik at han kunne lage istand mat og drikke og høre hvordan det gikk. Jeg traff på noen venner ute på byen og vi dro ut sammen mens jeg ventet på telefonen hjemmefra. Men når klokken passerte midnatt og jeg ikke hørte noe, ble jeg engstelig. Jeg prøvde å ringe, men fikk ikke svar. Jeg tenkte at han kanskje bare var opptatt med noe, men det var ikke før jeg ringte ham i ett tiden og ikke fikk svar at jeg skjønte at det var noe som ikke stemte så jeg kjørte hjem igjen." Ada hostet mens hun diskre prøvde å ikke vise hvor nær hun var å knekke sammen.
"Vet du om noen som kunne hatt motiv for å drepe ektemannen din, fru Skarre?" spurte den høye mannen som gransket skuddhullet i vinduet.
"Nei. Helge og jeg snakker aldri om arbeid, det er hans greie. Jeg er for øyeblikket uten jobb mens jeg skriver på bokprosjektet mitt, en selvhjelpsbok for single alenemødre."
Den høye politimannen gikk mot ytterdøra og sa noe til en krimtekniker som Ada ikke kunne høre før han forsvant ut døra.
"Hvor skal han?" spurte Ada nysgjerrig.
"Aner ikke," sa politikvinnen. "Henrik er en litt stille person som observerer ting for seg selv før han deler det med resten av flokken for videre gransking. Tror han bare vil ut og se seg omkring."
"Aha" sa Ada. Hun så seg omkring i huset som hun før kjente var full av liv og energi, men nå var det helt stille. Som om hun stod i huset til en fremmed. "Hva skal jeg gjøre nå?"
"Du må komme med oss til stasjonen for å avgi forklaring om en stund. Jeg vet at dette er en rystende situasjon for deg og familien, men det er for å fortest finne gjerningspersonen." sa den lyshårede politikvinnen. "Er det noen flere pårørende vi burde kontakte?". Ada ristet bare på hodet.
"Helge er den siste i hans familie utenom meg og barna. Hans far døde da han var 19 og moren gikk bort mens jeg var gravid. Han var helt knust for at han ikke kunne vise frem ungene til moren sin, som alltid snakket om at hun ville bli bestemor." Ada tørket en tåre fra kinnet mens hun stirret på et bilde på veggen av henne og barna på ferie i Kristiansand. Det smilet hun aldri fikk se igjen, og smilet hun aldri kan få tilbake, og på smilene som kom til å forsvinne. Politikvinnen kremte før hun snakket.
"Om det ikke er noe mer du vil fortelle oss så kan du få dra til familien din."
Ada nikket. Hun husket mye fra livet og barndommen sin. Både vonde og gode ting. Mobbingen på ungdomskolen av de andre jentene i klassen, da Helge fridde til henne på sydenferie, lykken av å se barna lære seg å gå. Men hun kom aldri til å glemme det bekymrede uttrykket i moren hennes da hun svingte bilen i oppkjørselen, eller de to små barna hennes som satt forran TV-en, uvitende om at de ikke lenger hadde noen pappa.