LISTEN

Kapittel 2. «Harepus»

Ola Hoffmann bannet og slo til rattet. Til å være så sent på kvelden var trafikken treg. Den blodrøde gløden fra trafikklyset farget bilen lilla mens han ventet på å komme hjem. Han bannet en gang til.
"Helvete!"
Møtet gikk dårlig. Styret hadde avslått økonomirapporten hans for selskapets årsbudsjett med kommentarer på at det var rotete og uoversiktlig, at de ønsket den revidert til neste møte kommende mandag. Som om de visste noe om økonomi. At dem ikke forsto hvordan selvskapet risikerte konkurs etter nedstemmingen av øking på forsikringsrammene i fjor etter at dem hadde skylt pengene ned i do etter IKT-oppgraderingen på et system som etter bare 6 måneder streiket og dem måtte finne et nytt system om igjen like etterpå som kostet dem halvparten av selskapets omsetning. Hadde det ikke vært for ham, hadde dem stått tomhendt i et forlatt lokale på tvangssalg. Han hadde sittet i flere uker og lest gjennom økonomirapportene de siste sju årene og funnet løsningen som reddet dem. Selv syntes han at takknemligheten var utilstrekkelig. Lønnsøkning med 2% og stilling som styremedlem. Ikke at han ikke likte jobben sin, det var medarbeiderne og sjefen sin han ikke tolererte. Hvordan dem satt rundt konferansebordet og hyklet om samhold og trivsel på arbeidsplassen, selv om både ham og en del andre visste meget godt at det var kun for pengene skyld at dem enda hadde arbeidstakere. Men det skulle han gjøre noe med. Han skulle langt.
Lyset ble grønt og han kjørte videre. Han kom fram til huset sitt i Holmenkollveien. Han ble sittende i bilen mens han så utover byen. Hovedstaden Oslo. Ikke noen særlig pen by egentlig, men det var noe ved tanken på at han, som hadde lavest snitt på videregående og på UiT i sin ungdom, hadde bolig i Holmenkollen i hovedstaden med en ikke så verst årsinntekt.
Da han gikk ut av bilen og gikk mot inngangsdøra stoppet han. Han hadde av en eller annen grunn følelsen av at han ble stirret på. Han så seg rundt, men så ingen. Han snudde seg og gikk tilbake mot huset sitt hvor Felix lå og ventet på ham. Han tenkte å gå en tur med ham senere. Begge trivdes med å gå turer på natten når det ikke var noen andre til stede. Hvor han kunne la tankene løpe fritt mens Felix kunne vandre fritt uten at han måtte tenke på at han stakk av. Felix var en lydig, nokså ung husky som Ola hadde tatt over etter broren sin. Han burde sikkert besøke ham snart.
Han gikk inn i huset, ropte på Felix som kom løpende for å hilse sin herre velkommen hjem. "Skal vi gå oss en tur, hæ, Felix?". Hunden bjeffet til svar og Ola smilte mens han tok på hunden halsbåndet. Han fant fram turjakka og pannebåndet før dem begge dro ut døra.

Gatene var øde og stille. Bare belyst av de gule og hvite gatelyktene som var under angrep av en haug med nattsvermere som dultet mot lyspærene. Han så ned på Felix.
"La oss gå," sa han, men hunden rørte seg ikke. Den sto helt stille og stirret inn mot skogholtet.
"Hva er det?" spurte han og så i retningen hvor Felix glodde. Hunden knurret stille. Ola så ingenting, og kjente den samme følelsen av å bli stirret på. Han skvatt til da hunden bjeffet høyt i det en hvit hare løp mellom to trær og tilbake inn i skogholtet. Ola lo av seg selv. "Dumme dyret, det var bare en harepus". Han dro Felix i båndet og dem gikk videre.