YDMYKELSEN
Emil gikk forbi teateret og så tilfeldigvis en reklameplakat for en Picasso-utstilling.
Dette vekket stor interesse hos ham. Han hadde ikke sett maleriene hans før, selv om han hadde en kalender med hans bilder. Dette naturlig nok pirret nysgjerrigheten hans, så han bestemte seg for å besøke galleriet samme ettermiddag. gikk forbi teateret og så tilfeldigvis en reklameplakat for en Picasso-utstilling.
Og der var overflod av mennesker. Fremfor alt spanjoler. Som om utstillingen ikke var her, men hos dem. Og takk og lov det var hos dem!... Tydeligvis verdsatte folk skaperne. I motsetning til oss, hvis vi hadde lært å verdsette dem like mye som vi foraktet dem, ville vi i dag ha kommet mye lenger - til og med forbi spanjolene!
Men det som imponerte Emil mest, var at Picasso viste seg å være det største unntaket fra regelen om at et geni som utvikler seg tidlig, dør tidlig. Siden han først begynte å male da han var åtte år, døde han alt for gammel. Og av alle kvinnene i livet hans, hadde han giftet seg med den siste som åtti år gammel! Noe som gjorde ham misunnelsesverdig. Selv om genier som livsbane neppe var misunnelsesverdige.
Og så, på et tidspunkt mens han betraktet bildene, ble Emil distrahert av den støyende inngangen til en kjent kunstner sammen med hans elskede. Klærne deres var like ekstravagante som Picasso hadde vært eksentrisk. Til tross for dette hadde de ingenting til felles med Picassos ånd. Dette ble bekreftet av det faktum at de uvanlig raskt gikk gjennom utstillingen og dro umiddelbart. Så de hadde kommet mer ut av snobberi - for å bli lagt merke til og så få det avspeilet i media. Akkurat som mange av kunstnerne gjorde.
Det var tydelig at Emil fortsatte å betrakte utstillingen med begeistring, og etter å ha rolig undersøkt alt, forlot han stedet fornøyd. Med den estetiske gleden han på lenge ikke hadde følt. Åpenbart hadde kunsten en positiv innvirkning på ham, som en slags kompliment til ham selv - selv om han visste at for mange mennesker påvirket ikke denne kunsten dem på noen måte, men allikevel var de mye lykkeligere enn de andre!..
Så gikk han til bokhandelen til en bekjent av ham, som han ofte kjøpte bøkker fra.
- God kveld, Jenny.
- God kveld til deg også.
- Jeg ser at du er alltid tilstede
- Vel, så lenge man har helsen i behold...
- Går ting bra?
- Mer eller mindre, men jeg klarer meg likevel.
- Bra for deg! Men bokhandelen din ligger er jo på hovedgaten...
- Dette er avgjørende. Ellers, ville jeg ha tatt denne jobben?
- Riktig! Du vet hva som er best.
– Har du tvilt på det?
– Å, nei, selvfølgelig!...Nå, kan du si meg om du har en bok om Picasso?
– Jeg har ikke akkurat en bok om hans liv.
- Så synd! Jeg var nettopp på en Picasso-utstilling.
- Virkelig? Jeg har aldri vært på en Picasso-utstilling
- Det var jeg heller ikke... Men det er rett og slett unikt. Og hvilke tanker han har!.. Her er en jeg likte mest: "Jeg maler ikke det jeg ser." Jeg maler det jeg tenker og føler".
- Fantastisk.
- Han satser helt på fantasien.
– Vel, spanjolene er giganter på dette området. Spesielt Salvador Dali...
-Å, han er flott! Og ikke mindre unik. Jeg tror til og med at han er den mest eksentriske av alle. Selv om han i en av bøkene sine kritiserte Picasso for å ha innført styggheten i kunsten.
– Vel, det er det genier gjør. De baktaler hverandre. Og de lager en større reklame. Tror du de gjør det med vilje?
-Jeg vet ikke. Men det er det sikkert. Ta saken Voltaire og Rousseau. Deres gjensidige krenkelse var langt større, men de ble begravet ved siden av hverandre. Deres berømmelse skal være evig. Så de lærte av andre store som dem. Så ikke noe nytt undre solen. Derfor tenker jeg at så lenge det finnes slike personligheter, så blir det sånn. Forstår du, Jenny!
– Ja, Emil.
– Og når det gjelder våre kunstnere... det er det samme med dem. Men med denne forskjellen - at selv om de nådde toppen av berømmelse og til og med om de finner på å skyte hverandre som hunder, ville de på det meste nå nasjonal, ikke verdensberømmelse. Derfor er det ikke verdt det å oppføre seg som barbarer
- Ja, hva kan man gjøre?... Karma!
- Vel, det stemmer... Ellers, hvordan har du det?
- Jobb og bare jobb...
- Det er fint. Men livet er ikke bare arbeid.
- Ja, selvfølgelig...
– Og for å si det sant, du ser bare yngre og yngre ut.
- Virkelig?!...
- Ingen spøk.
- Slutt å tulle med meg.
- Du gir deg ikke lett?
– Vel, sånn er jeg.
– Sant å si, vet dere kvinner hvordan dere skal ta vare på dere selv.
- Og dere menn ikke vet det? Dere ble til og med mer forfengelige enn oss.
-Sant nok. Men jeg tror fortsatt at det er ingen som kan ta fra deg det som er gitt deg av naturen. Og ingen kan forandre på det – uansett hvor mye vårt syn på kjønn endrer seg.
- Åh, for en smiger du er!
- Dette er den rene sannheten.
- La oss si det.
– Og nå, Jenny, fordi du alltid har vært snill mot meg, og i kveld er jeg i et spesielt humør – jeg inviterer deg på middag.
- Å nei, vær så snill!...
- Hvorfor ikke? Vi har en så hyggelig samtale – så kan vi fortsetter med det under middagen.
-Takk skal du ha. Men det er veldig engasjerende.
-Hvorfor skulle det være det? Jeg inviterer deg uten baktanker...
– Jeg forstår, men finn noen andre.
- Jeg vil ha deg, ikke noen andre.
– Vel, det går ikke.
- Men jeg mener det!...
- Vel, jeg kan ikke, sier jeg deg!...
Og i samme øyeblikk gikk eieren av bokhandelen inn:
- Jenny, hva er det som skjer?... Jeg står utenfra og ser på dere - denne personen her kjøper ingenting og tydeligvis plager han deg. Skal jeg kaste han ut?
- Nei, ikke gjør det. Han er allerede på vei ut.
- Hvorfor ikke, Jenny? La ham kaste meg ut. Etter en stund, når han blir lei av deg og sparker deg ut, og finner seg en yngre dame enn deg, vil du huske meg som en sjelevenn og vi kan gifte oss.
- Din forbanna tosk!.. Hva slags liv sammen med deg snakker du om med denne prangende spiritualiteten din? Du er verken Picasso eller Salvador Dali, er du?
- Men Jenny, hvorfor ydmyker du disse menneskene så mye? HVIS JEG VIRKELIG VAR SOM DEM, VILLE JEG IKKE LETTE ETTER SÅNNE SOM DEG IKKE KUN FOR ENGANGSGREIE.
– Forsvinn herfra! Din forbanna kjeltring! sa eieren.
Og han dro og forsvant for alltid fra deres liv.
