The one and only

Kapittel 4

Jeg hadde ikke sjekket mobilen min på et par timer, og syns den var så merkelig stille. Jeg tok den opp, sjekket og da ser jeg at jeg har satt den på ikke forstyrr. Selfølgelig. Det har kommet flere meldinger fra ulike nummer. Hvem er alle disse folkene? 

Det var minst tolv meldinger der. Tre fra mamma, en fra søstern og åtte stykk fra ukjente nummer. "Hold henna unna Isac ditt stygge troll, HAN ER BARE MIN!!!",  "Løse kjerring, dra deg til søppeldynga der du hører til!!" De åtte meldingene var nesten kun hatmeldinger. Unntatt en. Den var fra VG. "Hei, vi la merke til stor aktivitet på din intagramkonto for noen timer siden. Har du noe spesiell kontakt og noe på gang med Isac Elliot du vil kommentere? mvh Morten, reporter fra VG." Sinnet inni meg ble spredt ut i hele kroppen, og rommet også. Jonas så merkelig på meg. -.Går det bra *dn*? Jeg himlet med øynene. -Nei, nei det går ikke bra! Pressen har klart å nå meg, i tillegg renner det over med hatmeldinger fra sinte fans! svarte jeg. Jeg tenkte jeg måtte svare mamma. Jeg hadde 41 tapte anrop fra henne. Hun aner jo ikke hvor jeg er. "Hei mamma! Jeg har det bare bra om du lurte. Mobilen har vært tom for strøm i hele natt fram til nå, så jeg har ikke kunnet svart deg, xx datteren din". 

Utenfor studioet stod det en stor flokk fans. Vi var i syvende etasje, så det var ganske langt ned. Hylende fans, langs hele fortauet og bilveien. Jeg gikk bort til vinduet og satte meg i vinduskarmen. Med en gang jeg satte meg der startet fansen å hyle. Jeg fikk frysninger. Så vakkert, det var vakkert på sin egen måte. Isac kom ut av innspillingsrommet. Han kom å satte seg i karmen med meg. -Hei, hva skjer? sa han. -Sitter å bare ser utover all fansen din. Du synger helt nydelig, Isac, svarte jeg. Han rødmet. -De kan ikke se deg, vinduene er sotet, de ser bare skyggen din, sa han. Jeg la hodet inntil vinduet og tok opp mobilen. Meldingene var der fortsatt, helt usvarte. Isac tok mobilen min og så over meldingene. Han gispet. -Hvem har du fått alle disse grusomme meldingene fra? Jeg sukket, -fansen din.. 

-Ja, ja det er greit, tusen takk, greit, hade, avsluttet Fredi samtalen sin. -Politiet skal komme og ta hånd over fansen så vi kommer oss trygge ut herfra. Jeg startet å få drapstruslet inn på mobilen nå. -Isac, jeg er litt redd akkurat nå, hvisket jeg til han. Han la armen rundt meg og kysset meg i hodebunnen. Jeg hadde aldri følt meg så trygg før. Vi skulle ut av studioet nå og måtte ta heis ned åtte etasjer for å komme til kjelleren. Det kom inn sikkert ti politifolk i skuddsikre klær med våpen for å følge oss hele veien. Skulle nesten tro at vi var verdenskjente, begge to for alt oppstyret rundt oss. Inne i heisen var det stappfullt med politifolk og musikkfolk. Det ble fort veldig intimt, men jeg og Isac hadde god øyekontakt hele tiden, så det gjorde ingen ting. Hendene våre var klemt sammen mellom mange kropper, men da holdt vi ektra hardt, som føltes ekstra godt. 

Jeg og isac fikk en bil for oss selv igjen, men denne bilen var godt sikret så ingen kunne hoppe etter oss. Det var sperringer over alt og ingen kom til. Dette var superstjerne-livet. Det er sånn det føles å være en superstjerne. Jeg måtte nesten bare spørre Isac:- Er det sånn det føles å være en popstjerne? Hele tiden? Han lo litt. -Ja, som oftest, det er ganske stressende, eller hva? Jeg nikket klart. -Men du, *dn*.. Jeg har noe litt spesielt og følsomt jeg vil fortelle deg..