Drømmen om Færøyene

La ham gå, kommer han tilbake..

Et vanskelig valg hadde hun tatt. Men hun hadde slått dype røtter. Strengt tatt kunne hun ikke bare forsvinne når livet skyer til. Den litt slitne bortgjemte brygga der hun hadde funnet Tone, hadde blitt hennes nye tilflukts sted. Hun elsket de få varme sommerdagene, og lukten av sjø. Solen varmet godt og hun visste å bruke muligheten da været kunne skifte raskt. Hun måtte ha duppet av litt da en lyd vekket henne. Men kunne ikke se noe eller noen i nærheten. Men allikevel hadde hun denne følelsen av å bli iakttatt. Hun trakk pusten dypt for å holde redselen i sjakk. Ben var borte og kunne aldri gjøre henne noe mer. Derfor tvang hun seg til å bli sittende på samme sted. Med ett rynket hun pannen i det hun fikk øye på noen små gule blomster. Karen kunne ikke dy seg mot å fingrene gli over den lille blomstertuen. Minnene om den lille gule blomsten på benken for så lenge siden åpnet på ny en strøm av minner. Hun svelget og så ned på forlovelses ringen. Fortid, nåtid, og fremtid, diamantene glitret og det hvite gullet var nå blitt en sterk kontrast mot den brune huden. Tårene begynte igjen å renne, tydeligvis var hun ikke klar til å ta den av ennå. Mobilen vibrerte og hun skvatt nesten. Det virket som han gikk rundt grøten uten og egentlig komme til poenget den godeste Mads. Men etter hvert ble det en pause, Aiden er tilbake på øyene. Jeg tenkte du ville vite det. Men det er ikke sikkert at han har kommet til bygda ennå. Karens øyne hadde festet seg ved en skikkelse, men avstanden var ganske lang. Jeg tror han har kommet hjem, mumlet hun. Hva mener du, undret en forvirret Mads. Er nesten sikker på at jeg ser på ham akkurat nå. Og jeg er sikker på at han gjør det samme. Det ble en liten stillhet før han sa lykke til. Karen bet seg i leppen, og følte seg kald innvendig på tross av den varme solen. Om og om igjen hadde hun tenkt tilbake på den siste kvelden. Og om og om igjen hadde hun kommet til samme konklusjon. Aiden hadde hørt farens tilbud, men hadde meget sannsynlig gått før han hørte hennes svar. Antagelig hatet han henne, og var neppe særlig begeistret for at hun befant seg på øyene. Det var som om den siste konflikten hadde startet et ras av følelser som slett ikke handlet om Aiden. Saken knyttet til Bens fortid hadde krevd sitt. Det var nok mye av grunnen til at hun valgte å bli på Færøyene. Å dra tilbake til Oslo ville medføre en bombe i hele bekjentskapskretsen hennes. Alle ville ønske en bit av den syke historien. Nervøst la hun armene rundt knærne, mens blikket var festet i retningen av denne skikkelsen. Med en kraftanstrengelse tok hun seg sammen. For det første var det ikke sikkert at det var Aiden. Det hadde vært altfor langt unna til at hun kunne si det med sikkerhet. Dessuten var hun sikkert på at hun var det siste mennesket han ønsket å møte hvis antagelsen hennes stemte. -Du er her ennå, Aidens lange skikkelse sto vedsiden av der hun satt. Jeg har lagt ut båten for salg. Da vil den nye eieren kunne bruke den ganske snart. -Vel, det er som jeg fortalte faren din. All verden av penger vil ikke kunne holde på deg hvis følelsene er borte. Blikket hennes var fremdeles stivt rettet mot blomstene. -Hva i allverden prater du om? Hun så opp på ham, deler av svaret til faren din, sa hun stille. Aiden stirret lenge, og ristet på hodet. Han fikk øye på ringen som blinket i solen. Det var noe som virket galt, nærmere katastrofalt. Hvis hun hadde vært så beregnende ville ikke den ringen sittet på fingeren hennes. Hodet hans måtte være rimelig skadet. Jeg vil ikke hindre deg i å selge, hvis det er derfor du er her. Med raske hender pakket hun sammen det lille hun hadde tatt med, og forsvant opp skrenten.

Hun hadde fått seg en fast krok innerst på puben. Hun scrollet ned over siden med eiendommer som var til salgs. Så gjorde hun det samme med biler og båter. Men ingen ting av Aidens ting poppet opp. Derfor tok hun og sjekket lokalavisen. En hard klump bygde seg opp i magen et sted. Hun burde ha skjønt at han ikke ville ha lagt det ut på nett. Mannen hadde ikke hatt en mobil særlig lenge. Båten var lagt ut men uten bilde. Øynene svømte litt derfor så hun ikke Bryn komme med to halvlitere. -Han kommer ikke til å selge noe som helst. I hvertfall ikke med det første, sa han når ble oppmerksom på siden. Dette er jo som en jævla såpeopera, mumlet han. Karen nippet til ølen, og holdt klokelig munn. Bryn smilte hemelighetsfullt. Hun turte ikke engang spørre hvordan han kunne være så sikker på at Aiden ikke ville selge. Bryn rensket stemmen, du trenger hjelp igjen forstår jeg? Han må velge selv, svarte Karen. Det er ikke sønnen min jeg tenker på. Han kommer helt frivillig, men bruker en helvetes lang tid. Som vanlig måtte hun smile av Bryn. Og enda lengre tid vil det ta hvis du gjemmer deg hele tiden. Karen skulle til å protestere, men han viftet det vekk. Det er ikke sunt å holde på som du gjør. Nå er du redd for å bli redd, forstår du? Det er ikke sånn at det er en sommerleir her for psykopater. Derfor er det lite sannsynlig at du vil møte flere Benner med det første. Så ble han alvorlig, du må begynne å trene. Trene på å gå i butikken, eller til den stranda alle andre drar til, forstår du. Dessuten har jeg holdt et øye med deg. Men jeg tror jeg vil slippe å gjøre det om ikke altfor lenge. Et skjevt smil kom tilsyne mens han nikket mot det lille vinduet. I det hun skulle sprette opp, holdt han henne igjen. Han er ikke Ben, ikke la redselen smitte. Ser du ikke det samme som meg? Idioten vet faen ikke hvilket bein han skal stå på. Jeg synes egentlig ganske synd på ham, medga Bryn glisende. Så styrtet han pilsen og gikk. Ikke lenge etter gikk hun ut hoveddøra. Vanligvis smøg hun seg ut bakdøren usett, men ikke denne gangen. Han sto der fremdeles, og ventet når hun kom opp vedsiden av ham. Prøvende stakk hun hånden i hans. Han hadde et godt grep da han uten å si noe begynte å gå. Det kilte i magen da han la kursen mot huset hans. Men skvatt i det noen løp leende forbi dem. Alvorlig løftet han haken hennes, den mannen er død. Og viss han ikke var død, ville jeg sørget for at hen ble det, forstår du? Hun nikket, jeg vet det, men.. så lo hun. Faren din sa noe liknende før han skjenket meg den gangen. Aiden løftet et øyenbryn og ventet på fortsettelsen. Ryktene rundt hans person var visst ikke overdrevne, og heller ikke temperamentet ditt. Det har han fullstendig rett i, han slapp pusten sakte og smilte. Jeg liker at du trenger meg. Kysset tok nesten pusten fra henne. Jeg ble livredd når du sa at du ikke skulle stoppe meg ved den gamle brygga. Derfor gjorde jeg akkurat det, stoppet salget. Med foten smalt han igjen ytterdøra. Jeg har en plan om å nå soverommet, lo han og trakk henne videre innover.

-Hva svarte du egentlig den dagen, spurte han en god stund senere. Hun lekte med håret på brystet, noe som var meget distraherende. Noe om at min kjærlighet ikke kunne kjøpes for penger, og likeledes din. Derfor avslo jeg tilbudet, om å få penger når jeg ble en McKinnly. Det er få som ville ha sakt nei takk til ham. For ikke å snakke om turt å gjøre det. Jeg liker ham veldig godt, men han kan lese meg ubehagelig nøyaktig. Aiden lukket øynene et øyeblikk. Jeg liker ham nok ikke så godt. Men han satte meg på plass tidligere idag. Mente visst at jeg måtte ta bedre vare på deg. Hadde jeg vært yngre ville han nok gitt meg en syngende ørefik, kjenner jeg ham rett. Det ville jeg forresten ha fortjent. Han svelget tungt, så hva blir det med oss? Jeg kan ikke løpe etter deg Aiden. Heller ikke hindre deg i å skape noe et annet sted. Det må du bestemme helt selv. -Du skremmer vettet av meg, vet du det? For det er jeg som lager kaos, og kommer tilbake overbevist om at du er borte. Du stiller ikke krav, og jeg trenger krav. Ellers oppfører jeg meg som en herreløs hund. -Ikke en herreløs hund akkurat. Hun kom til å tenke på en gang for lenge siden. Kanskje nærmere en litt ensom ulv. Daniel trenger å vite at du blir her. Likeledes datteren din, broren din, og ikke minst faren din. Jeg trenger å vite at du blir, selv om vi har utfordringer. Du er ikke ensom hvis du ikke ønsker det selv. Noe du må bevise for det deg selv og oss Aiden. Er ikke det en lang nok kravliste? Han nikket uten å kunne si noe som helst. Pusten gikk raskt, og hun forsto at han holdt igjen tårene.

I det hun våknet møtte hun dette ulveblikket. Hun var overbevist om at han måtte ha ligget å sett på henne lenge. -Hva mener du med alle disse som trenger meg? Hvis han hadde følt seg skremt tidligere så var det lite i forhold til nå. Hun smilte søvnig, Daniel vil bli fisker som deg. Du er forbildet hans nå. Aiden smilte overrasket, han er en fin gutt. Han kommer til høsten, da er det liksom viktig at du har en båt, lo hun. Så ble hun alvorlig, du har en familie hvis du vil. -Og hvordan tenker du faren min inn i denne sammenhengen? Jeg kjente ingen av dere før jeg kom til øyene, men jeg er blitt veldig glad i dere begge to. Dessuten prøver han å rette opp det han har gjort tidligere. Jeg vet ikke om du akkurat kan tilgi ham, men han har blitt viktig for meg. Han rullet seg ut av sengen uten et ord. Hun hørte at han dusjet, og funderte på hvordan han hadde tatt det hun hadde sakt. Hun hørte at det etter hvert ble stille i huset.

Senere listet hun seg ut i garasjen. Et mørkt blikk møtte henne. -Den mannen er livsfarlig, sa han iskaldt. Selv om hun visste at han ikke var sint på henne, følte hun seg usikker. Jeg tviler ikke et sekund på det. Det er bare at..., hun startet på nytt. Vet du at han har overvåket meg mens du var borte? Han var glad for at du var tilbake, så du kunne ta over jobben. -Vel, jeg kommer ikke til å delta på noen søndagsmiddager, ever. Han la vekt på det siste i det han trakk henne inntil seg. Dessuten må jeg passe på deg med han i nærheten, mumlet han i håret hennes. Et sted inn ham angret at han hadde snakket om krav. Aiden sparket seg selv mentalt. Hvordan kunne han ha trodd at alt skulle handle om seg selv og henne? -Mads ville ha taklet dette mye bedre, men jeg har skjønt at du ikke vill ha denne broren min. -Det blir en bratt læringskurve, gliste hun. Men Mads trenger deg også. Han kjenner faren deres, ja du har sett hva det gjør med ham. -Hadde det ikke vært for at jeg ser likhetene mellom oss, og at du bekreftet likheten uten å vite det, ville jeg trodd at Bryn var gjort til hanrei. Du har rett, sa han trett. Mens han strøk tankefull over båten hun hadde reddet.