Drømmen om Færøyene

Tillit

Øyene kom til syne under det tette skylaget, og hun kjente en blanding av glede og sorg på en gang. Regnet kom som en vegg mot dem da de gikk ut av ankomst hallen. Mads hadde fått et oppdrag og kunne derfor ikke møte dem idag. Der imot sto en kjent bil og ventet med kokken forran rattet. Hun måtte smile da han begynte å småkjefte over all bagasjen de hadde med. Mads hadde tydeligvis forsikret seg om at Gudmund var klinkende edru før han kjørte. Derfor viste hun en overstrømmende takknemlighet for at han hadde kommet for å hente dem.

Det blå huset sto like fredfullt som hun hadde forlatt det selv om blomstene var vissene, og den kalde høstvinden gjorde at hun skyntet seg inn. Kokken hjalp til med å bære inn bagasjen, men han ble stående i gangen mens han skiftet tyngden fra det ene benet til det andre.

-Han er en fordømt idiot Karen, jeg må bare få sakt det. Han tok en pause. Han renner rundt kjøkkenet mitt stum som en østers. Men jeg fikk jagd ham avgårde da jeg smelte mobilen på benken og ba han ringe deg. Det var nok like bra at han ikke gjorde det for den telefonen fungerte ikke helt bra etterpå.

Karen rensket stemmen men klarte ikke å holde igjen en tåre som rant nedover kinnet.

Kokken bannet og man kunne se at ørene nærmet seg en nyanse av fiolett. De ble avbrutt i det de hørte banking på døra og Adriana stakk hodet inn.

-Karen, så fint du er tilbake! Pappa er helt idiot fortiden, og Karen kunne ikke annet enn å smile gjennom tårene. Han har beordret meg til å spørre om du ikke kan undervise meg. Som om jeg ikke skjønner at han vil spionere på deg! Hun foldet armene over brystet på en meget kjent måte. Gudmund trakk også på smilebåndet, og hun så til sin lettelse at ørene nå nærmet seg en normal rosa farge.

-Ja, jeg skal undervise deg så godt jeg kan. Men si til ham at da må vi snakke litt sammen først. Om hva du sliter med og sånn. Jentungen smilte litt hevnlystent i det hun takket, og forsvant ut døra igjen. Aiden kom ikke neste dag, men det gjorde Adriana med karakterene fra skolen.

-Man skulle nesten tru at mobilen var ikke eksisterende siden han ikke har snakket med deg. Pappa graver og graver om deg, og spør om ditt og datt.

Karen lot blikket fare nedover siden med karakterer, og forsto at Aiden hadde behov for hjelp med Adriana. Jentungen bet seg i leppen mens hun leste nøye igjennom rapporten. Karen rensket stemmen og så opp på Adriana. -Har du det litt vanskelig på skolen? Jentungen vred seg litt på stolen hun satt på. -Du vet at vi må jobbe med dette, sa hun mens hun funderende tappet med pekefingeren på utskriften.

Adriana kom med et stønn, og nikket meget motvillig.

Derfor befant hun seg denne ettermiddagen hos bokhandleren. Karen hadde også bestilt en haug filmer i en sjanger som hun ikke nødvendigvis ville ha valgt selv hvis det var opp til henne. Hun var overbevist om at læring fungerte best ved å se og ta på. Det handlet om å skape nysgjerrighet for emner. Siden fikk man kanskje lyst til å lese mer om et tema. Var det tilstrekkelig interessant ble man bitt av basillen. Hun håpet iallfall teorien hennes holdt stikk hva Adriana angikk.

I det hun skulle ut av butikken holdt hun på å kollidere med en mann som var på vei inn. Det var en kjent lukt ikke det brede brystet dekket av en sort strikket genser som ga henne en pekepinn på hvem hun hadde kollidert med i døra. Øynene hennes klatret forskrekket opp mot mannens ansikt. Alle sansene hennes sa henne at hun ikke var klar for dette møtet. Det var som om tiden gikk i sakte kino da hun møtte isgrå øynene omkranset av det mørke øyenvippene. Hun våknet først av fortryllelsen når han skjøv henne vekk i det noen andre kunder var på vei ut. Det var umulig for henne å slippe blikket hans og automatisk la hun en hånd på det kraftige brystet. Smerten og sorgen skyllet over henne som en bølge da minnene om deres siste møte kom tilbake. Usikkert løsnet han på det sterke grepet rundt skuldrene hennes.