hvorfor meg?

ikke helt frisk

Jeg gikk opp på badet. Det var stort. Det hadde boblebad og masse kule ting. I skapene lå det tamponger og shaving utstyr. Sminke. Bodylotion, parfymer, sjampo og balsam og mye mer. Hvorfor hadde de gitt meg alt dette? Mens boblebadet fylte seg opp. Stelte jeg meg foran doen å kastet opp pannekakene. Det var en god følelse. Jeg tok av meg klærne og stelte meg foran speilet. Jeg så ut som en hvalross. Lårene mine var for store. Jeg ble kvalm av å se på min egen kropp. Det var en vekt der. Jeg stelte meg opp på den. 43,6kg. Jeg hadde gått ned 1,3 kg siden sist. Jeg var 171 høy. Før jeg ble kidnappet var jeg modell for abercrombie and fitch. Jeg var flink i fotball. Jeg spilte på guttelaget. Og jeg var på regionslaget og kretslaget. Når jeg var ferdig på videregående skulle jeg spille på Landslaget og bli berømt. Jeg skulle tjene masse penger. Men nå var alt ødelagt på grunne av 1D. Jeg har også slitt med selvtilliten min. Jeg pleide å kutte meg. Men jeg stoppet. Spiseforstyrrelsen blir bare verre og verre. Alt startet med at jeg ville gå ned en størrelse. Jeg var medium før. Jeg ville gå ned til Small. Men selv om jeg går ned i vekt blir jeg bare feitere.

Etter at jeg hadde badet gikk jeg på rommet mitt. Jeg lå i sengen min. Jeg begynte å tenke på mamma. Hun døde i en bilulykke da jeg var 5. Det er 10 år siden om en måned. Jeg har et gullsmykke som var hennes. Det kan åpnes og inni er det et bilde av mamma. Jeg tok av meg smykket og åpnet det. Jeg så på bildet, hun var så pen. Mamma spilte fotball. Hun kom med på landslaget. Det er derfor fotball betyr så mye for meg.
"Hva ville du gjort hvis du var i denne situasjonen" sa jeg som om mamma satt vedsiden av meg. Jeg begynte å gråte. Mamma ville sikkert rømt med en gang. Hun ville banket opp 1D og så ringt politiet. Men jeg er ikke mamma. Mamma ville aldri fått spiseforstyrrelser. Hun ville aldri kuttet seg. Nå begynte jeg hylgråt. Jeg la meg ned med hodet i puten og gråt. Jeg hadde ikke noen andre klær så jeg lå i de klærne jeg hadde på meg i sta. Puten min ble helt våt. Jeg holdt rundt puten stramt. Jeg tenkte på mamma. Jeg husker fortsatt at jeg og mamma satt i bilen på vei hjem fra butikken. Jeg hadde fått den nye fotballen. Jeg var overlykkelig

"Tilbakeblikk"

"Liker du den nye fotballen", sa mamma og smilte. Hun er alltid glad
"Jeg elsker den", sa jeg. Mamma er den snilleste personen i verden.
"Når vi komme hjem kan vi dra til fotballbanen å spille fotball", sa hun.
"Jaa", sa jeg.
"Og så kan vi....." mer rakk hun ikke p si før en bil traff oss hardt i siden. På mammas siden. Jeg så på mamma. Hun hadde glass i hele ansiktet og hun var blodig.
"Mammmaaa" ropte jeg"
"Alt vil gå bra vennen, husk å alltid føl drømmene dine og aldri la noen kontrollere livet ditt. Jeg elsker deg" det var det siste hun sa før hun døde.

"Tilbakeblikk slutt"

Jeg fikk gåsehud av å tenke på den hendelsen. Jeg begynte å gråte enda mer. Jeg tenker på hvor fælt livet mitt er. Jeg hadde en klump i halsen. Jeg gikk på badet og fant frem en barberhøvel. Jeg ødela den så jeg hadde et bla å hånden. Jeg skrapte det mot huden. Jeg gjorde der flere ganger. Jeg blødde ganske mye. Etterpå tok jeg å skylte barberbladet og armen min. Vannet ble helt rødt. Men det ville ikke slutte å blø, så jeg tok å bandt et håndkle rundt det og la meg.

"Sara du må stå opp" ropte en stemme. Hvem er Sara. Åja det er det gutta tror jeg heter. Og jeg var fortsatt kidnappet. De ventet sikkert bare på en passende anledning til å voldta meg meg. Jeg kjente noe vått rundt hånden min. Det var et håndkle. Men hva var inni. Jeg gikk på badet. Håndkle var helt rødt innvendig. Kuttene mine fra i går blødde forsatt. Hva faen. Hvorfor gjorde det det. Åja. Jeg hadde for få hvite blodlegemer så jeg må ta medisin. Men jeg har ikke tatt den siden jeg kom. Jeg kommer til å blø i hjel. Jeg gikk bort til skapet og hentet plaster. Heldigvis var det det der. Jeg hadde 5 kutt. Jeg måtte ha 5 plaster. Jeg gikk tilbake til rommet mitt. Jeg ville ikke ned til gutta. Plutselig åpnet døren min seg. I døren sto alle sammen. Alle de 5 guttene som hadde kidnappet meg. Jeg merket at pulsen steg. Hva skal de gjøre mot meg nå. Skal de voldta meg. Jeg prøvde å dekke til plasterene. De kom mot meg. De så sikkert frykten i øyene mine.
"Slapp av vi skal ikke skade deg", sa Liam. Han kom nermere meg. Jeg så på han. Nå var han så nærme at jeg kunne slå til han hvis jeg ville, og det gjorde jeg.
"Hvorfor i helvete gjorde du det", skrek han. Jeg hadde slått til nesen hans. Han holdt seg over den.
"Hvorfor har du plaster på armen din?" Spurte Harry.
"Jeg falt i går og så skrapte jeg meg opp", sa jeg.
"Du er dårlig til å lyve" sa Naill.