Det er ikke slik som du tror

Det er ikke som du tror

Jeg sitter på rommet, det er altfor sent og jeg burde for lengst ha sovnet. Puta er våt og salt av tårer. Igjen. Det er søndag og jeg kjenner den vonde følelsen av gru bare ved tanken på at det er skole i morgen. Ute regner det og langs veggen hører man trærne skrape, akkurat som negler mot en betongvegg. Tungt, vondt og skrikende. Tanken på og ikke orke mer er nå nærmere enn det jeg egentlig klarer og innrømme. Jeg har ingen og prate med, hvert fall ikke min mor, som kun blir sur av alt jeg gjør eller spør om. Jeg savner en pappa, en pappa som er der. En pappa som vil ha noe med meg å gjøre.

Jeg vil virkelig ikke på skolen i morgen, men jeg vet jeg må. Jeg gruer meg så mye.

Når jeg våkner, kjennes det ut som jeg har en ansiktsmaske på. En stiv maske av alle tårene fra i går. Etter å ha ristet ut søvnen ved tvang, går jeg til speilet og ser. Håret stikker til alle kanter og i speilet ser jeg et overtrøtt ego.
    "æsj, så stygg jeg er" tenker jeg oppgitt. Jeg tar den svarte hårbørsten, og børster sakte gjennom flokene i det passe lange håret og setter det opp i en slapp hestehale.
      Jeg har ikke sminke på for det orker jeg ikke. Man trenger ikke sminke bare for bli vakrere.  I dag blir det svart bukse og stor grå genser, slik som bestandig. Dystert, anonymt og kjedelig. Hver morgen ser jeg litt på tv og glemmer bestandig tiden akkurat som i dag. Jeg haster ut i gangen, får på meg ytterklær og går ut.

    Ute lukter det vått og rått etter nattens regnskyll. Jeg putter de hvite øreproppene i ørene og setter volumet til passe nivå. Musikken er like dyster og tung, akkurat slik som jeg føler meg innvendig, men skjuler det med et smil omkring munnen.
     Med musikken drømmer jeg meg helt bort mens jeg går. Stien jeg går på er veldig glatt nå i skillet mellom vinter og vår. Rimet ligger som ei tynn hinne på bakken. Faktisk er det så glatt at man kan sette seg på rompa og ake ned bakken. Man må derimot passe på, man kan ake rett i bekken og slå seg og bli blaut.

      Mandags morgenen er kald og hustrig.  Det små regner og vinden er sur. Jeg ser lærerne kjøre til skolen, elever som går og andre mennesker som skal videre til en annen jobb, ikke skole.
   Jeg kommer frem til døra inn til klasserommet og møtes med et "hallo" av de folkene som står der. Høflig sier jeg «Hallo» tilbake. Noen i klassen sender blikk til meg "som vanlig" sukker jeg.
      Så åpner jeg dørene og går inn. Jeg håper læreren kommer snart. At læreren kommer og møter alle med et smil og sier "hei". Samtidig tenker Jeg at det hadde vært koselig om det var flere som hilste tilbake. Jeg hadde matte i førstetimen, faget jeg liker minst, faget hvor alt er vanskelig uansett hva. Jeg later som jeg skjønner noe, men jeg gjør ikke det. Når mattetimen endelig er over skriver jeg ned matteleksa vi får. Så et kort friminutt før neste time starter. Jeg bruker tiden for å gå bak og hente naturfag boken siden jeg har naturfag i 2 timen. Jeg skjønner svært lite der og, jeg likte faget før, men nå kan jeg ikke fordra det. Har blitt sånn i det siste, har mista all interesse for ting jeg likte før, men aner ikke hvorfor det ble sånn.

      Resten av skoledagen går fort. Det er engelsk i 4 og 5 og gym i 6. time. Jeg bruker alltid og glemme gym-tøy, for jeg føler meg ikke komfortabel. Å stå naken foran masse mennesker eller hoppe rundt på en bane med en ball når jeg vet godt at jeg bare ser dum ut, har jeg ikke lyst til. Da er det bedre å få en anmerkning to ganger i uka.

-   

      Tirsdagene går heldigvis fortere enn de andre dagene i uka. De første timene pleier å gå fort som vinden. Det er så godt når ting går så fort. Fjerde time kommer, en av de timene jeg liker passe godt. Jeg har engelsk, et fag jeg egentlig liker, og syns er vanskelig noen ganger. Før fjerdetimen startet, følte jeg at alt var kaos, alle i klassen stresset rundt og henta bøker, lærerne sto i gangen og snakket om forskjellig, og det var do kø. Alt sammen gjorde meg stresset.  Da timen startet gikk jeg inn i klasserommet, hilste på læreren og satte meg på plass. Engelsk timene går som regel sakte, saktere enn en skilpadde til tider. Men det er sånn at når du venter på noe, så tar det lengre tid. Slik var det nå, jeg ventet på friminutt, selv om jeg liker engelsk ganske godt, så liker jeg friminuttene best. Utrolig, bare 2 timer igjen av skolen tenkte jeg. Jeg tenkte det ville bli godt og komme hjem, samtidig ikke.  De 2 neste timene gikk mer eller mindre veldig fort, raskere enn forventet. Jeg er ikke spesielt smart, men ikke like dum som en gullfisk heller.

     Da jeg kom hjem, gikk jeg på rommet, sliten, sur, irritert og lei meg av noe som hadde skjedd på skolen i dag. Det eneste Jeg tenker er på det én av lærerne sa, hun kunne gjerne spart seg, den var spydig og frekk, og langt fra sannheten. Alt som surret rundt i hodet mitt var at jeg var stygg, en pest og en plage for alle rundt meg og nå også for meg selv. Hva er vitsen med å leve hvis ikke noen liker en?

   Jeg leter etter den, min eneste venn, og finner den. Jeg vil ikke, men føler jeg må og gjør det. Tårene begynner å renne ned de rosa kinnene mine igjen.

      Jeg er bare 15 år, og har langt igjen, og selv om livet er på bunn noen ganger, eller rett og slett som en berg-og-dal-bane som ikke går opp, vil den det til slutt. Jeg må bare bygge på det selv, klare det. Jeg har liten tro, men kanskje jeg klarer det uansett.  Jeg er så lei av at folk ber meg være sterk og at jeg ikke klarer det, lei av at jeg lover ting, men bryter det igjen.

     Enste jeg ikke vil være, er den jenta som ikke trives hjemme, på skolen eller noen steder.

Jeg vil ikke være den jenta som er en pest og plage for alle sammen, til og med meg selv.

Jeg vil ikke være den jenta som absolutt ikke har noe selvtillit.

Jeg vil ikke være den jenta som gråter seg selv søvne nesten hver natt.

Jeg vil ikke være den jenta alle hater.

Men gjett hva, jeg er den jenta.