Kattekrigerne 1: den nye profetien

Kapittel 7

ANNIE

Eikelabb gispet. "Sandklo? Den musehjernede idioten der?" Ravnestjerne så strengt på henne. "Du må ikke si sånt om høyest beærede krigere. Sandklo er ung men erfaren nok til å få sin første lærling, og det blir deg, så ferdig med det," mjauet lederen bestemt.

Eikelabb snudde seg og så Sandklo stå bakerst i kattemengden. Han kom seg frem til Storsteinen mens det hatende blikket hans holdt Eikelabbs' hele veien. Plutselig brøt Tistelhjerte stillheten. "Men Ravnestjerne, hadde du ikke bestemt at jeg skulle være Eikelabbs mentor?" sa hun overrasket.
Ravnestjerne trakk på skuldrene. "Jeg vet Tistelhjerte, men det får ligge akkurat nå.

Greit, vi tar det i hulen min," sukket han da den gyllne hunnkatten sendte ham et blikk som sa det ble blodbad om han ikke ga henne et ordentlig svar.
"Så hils på hverandre nå," sa han til Sandklo og datteren. Eikelabb nølte. Ikke snakk om hun skulle røre den katten engang! Det virket som om Sandklo tenkte det samme, for han holdt seg fremdeles en revelengde unna, men da Ravnestjerne så skarpt på dem begge, nikket han bare kort til lærlingen.

***

"Hvorfor må jeg ha ham som mentor?" sutret Eikelabb.

Første dagen som lærling nærmet seg slutten, og i løpet av ettermiddagen hadde Eikelabb, Røykpote og Tømmerpote gått med mentorene på rundtur rundt hele solklanterritoriumet. Det hadde vanligvis vært noe Eikelabb hadde gledet seg til, men med Sandklo ble saken en ganske annen.

"Ravnestjerne og Løvehår, kan dere ta med dere Eikelabb? Jeg har så mye mer fornuftig å gjøre enn å dra med meg kattunger på tur. Spesielt sånne som henne," gjentok Eikelabb med en spottende fordreid stemme for å etterligne det Sandklo hadde sagt tidligere. "Jeg skulle ønske Ravnestjerne ikke tvang ham med alikevel! Da hadde vi hatt det mye bedre," snøftet hun.

Eller da hadde jeg hatt det mye bedre mener jeg, la den brunspraglete hunnkatten til uten å si det høyt. Til tross for at Røykpote og Tømmerpote hadde mye bedre mentorer enn henne selv, hadde de også vært i skikkelig dårlig humør. Røykpote klagde på at krigerlivet ikke var hans greie, og lengtet etter Blåøye og Spindelpote.

Tømmerpote på sin side, var jo fremdeles ute fra seg etter tapet av søsteren, og hadde ikke sagt et eneste ord siden de forlot leiren.

Akkurat nå var de i lærlinghulen og hadde lagd seg en moseseng hver, mens Gresspote, en eldre lærling, prøvde å roe dem ned.

"Det kan vel umulig være så ille," forsøkte hun trøstende der hun lå ved mosekroken sin og betraktet de nye lærlingene nøye. "Dere venner dere til det. Han hadde nok bare en dårlig dag, han Sandklo, og lot sinnet gå utover deg. For han er ganske hyggelig mot resten av klanen, også er han kullbroren min faktisk. Jeg skulle ha blitt kriger samtidig med han, men Barkfot, mentoren min er bare så forferdelig streng. Sier jeg må øve mer på kampteknikkene mine." Hun ristet på hodet og smilte bistert. "Uansett, bare vær høflig mot Sandklo, så er han nok snill mot deg óg."

"Men jeg er jo snill mot ham!" svarte Eikelabb fornærmet. "Greit, ikke kjempesnill da, men jeg prøver ihvertfall. Han har sett på meg som en flått siden den dagen jeg ble født," fortsatte hun akkurat da Ørkenpote kom inn hulen.
"Hva er det for en irriterende summing jeg hører?" spurte han flirende. "Noen som har svelget bier?"

Røykpote snudde seg overrasket. "Hva? Har noen i klanen svelget bier? Da er det best å gå bort til Blåøye. Be om ryllik for å få ut biene, bjørnebærblader mot biestikkene og einebær mot magesmerter. Hvis det er tomt for einebær, kan vannmynte og kjørvel gjøre samme nytten." Det var tydelig at Røykpote trodde Ørkenpote var seriøs om biesvelgingen.
"Hold munn din dumme musedritt, jeg snakket til søsteren din," glefset Ørkenpote tilbake.

Eikelabb kjente at hun ble sint og reagerte lynraskt. Til tross for at hun ikke hadde lært å sloss enda og var mye mindre og uerfaren enn hannkatten, hoppet hun på Ørkenpote med klørne ute. Ørkenpote sperret overrasket opp øynene og falt bakover da Eikelabb landet på han mens klørene hennes borret dypt inn i skuldrene på den sandgule katten. "Ingen våger å be broren min om å holde kjeft eller kalle ham for musedritt!" utbrøt Eikelabb rasende.

Eikelabb hørte at de andre lærlingene prøvde å stoppe henne, men nå var hun for sint for å bry seg. Hun klorte og slo Ørkenpote så hardt hun kunne og hannkatten lå hjelpesløs under og hylte av smerte.

"Stans!"

Plutselig kjente hun en hard pote dytte henne unna Sandpote.

"Hva er det dere driver med?" spurte Ravnestjerne sjokkert. "Jeg hadde aldri forventet å se datteren min angripe en annen katt på sin første dag som læring! Aldri! Du bør ha en god forklaring," sa han sint.

"Han kalte Røykpote for stygge ting!" svarte Eikelabb og viftet frustrert med halen mot Ørkenpote som satte seg opp og begynte slikke pelsen sin.

Blåøye -som på forhånd hadde med spindelvev i munnen som om hun visste at et slagsmål ville skje- gikk nå bort til den skadde lærlingen og begynte å behandle sårene hans.

"Han er ikke alvorlig skadet, men det er ganske dype sår for å være en nybakt lærlings verk," mumlet medisinkatten mens hun presset spindelvev mot skulderen hans.

"Jeg blir nødt til å straffe deg," sa Ravnestjerne. "Du får bo i barselhulen igjen til neste fullmåne, og du blir fratatt trening de neste dagene for å passe på de eldre. Tistelhjerte skal gå tilbake til krigerpliktene sine, så derfor må du sove alene."

Eikelabb måpte. "Tusen takk" gispet hun. Ravnestjere så forvirret ut et lite øyeblikk. "Tusen takk? Hvordan kan du si tusen takk?" spurte han.
"Fordi jeg ikke vil være lærling! Jeg kan godt sove i barselhulen og være med de eldre resten av livet!" Eikelabb snudde på hælene uten et eneste ord til.

________________________

Okey, jeg vet jeg ikke har skrevet noe som planlagt siden jul (typisk meg!), så jeg skal slutte å love og love at det kommer nye kapitler om ikke lenge også gjør det ikke det.. Kapitlene kommer når de kommer, rett og slett. Når jeg føler for å skrive, så gjør jeg det. For jeg har ellers hatt fullstendig skrivesperre i hele 2016!
😳😑😂
Jeg er omtrent helt tom for ideer! Hva skjer videre med Eikelabb & co?? Jeg vet ikke...

Så, dere må rett og slett hjelpe meg litt. Har dere noen ideer om hva som skal skje?

Hvis dere synes boken min er dårlig (noe som er forståelig xD), trenger dere ikke å følge med videre på fortellingen. Jeg skriver ikke denne boka for at den skal være perfekt eller at folk må synes den er bra osv, jeg har ingen planer om å bli forfatter, men jeg skriver den rett og slett bare for å få ut tankene mine og dele litt av (den fantasiløse) fantasien min i boka. Jeg har nesten ikke planlagt noe av det jeg skriver veldig nøye på forhånd, alt jeg skriver varierer fra dag til dag. Har jeg hatt en dårlig dag blir det et kjedelig og dårlig, kanskje trist kapittel, har jeg hatt en bra dag blir det et bra, spennende eller morsomt kapittel. Selvom selve kapitteltemaet er det splitte pine motsatte av humøret. F.eks er det at Eikelabb blir lærling noe hun har gledet seg til og synes er positivt, men om jeg som skriver historien er i dårlig skrive-humør så blir ikke lærlingsermonien så toppers allikavel. Selvom jeg ikke planla at det skulle skje, altså.

(Nå må dere ikke misforstå altså, en bok er jo ikke spennende om alt skal gå bra hele tiden, men det jeg mener er at jeg ikke alltid putter de positive/negative hendelsene i boka på riktig plass fordi humøret mitt påvirker det jeg det jeg tenker og føler for å skrive.)

Ålreit, det var en veldig forvirrende og rar kapittelkommentar, ikke bry dere om å forstå rett. Bare husk at jeg kommer til å skrive når jeg har fått på plass ideer i huet og er glad for all støtten jeg har fått fra leserne :)

Jeg gjentar: hvis noen har noe forslag om hva som vil skje videre, hadde jeg blitt glad! Og håper at jeg kommer over skrivesperren min :P

❤️❤️❤️