Jeg var alene. I huset. Helt alene. Trodde jeg.....
Det var mørkt ute og jeg var mørkeredd. Det tordnet. Mamma og pappa var på kino. Jeg så på TV på rommet deres, fordi TV-en nede i stua funket ikke. Men noe føltes rart. Jeg klarte ikke sitte rolig når blikket til dukken fulgte meg rundt. Den bare satt der, som et overvåkningskamera. Nå klarte jeg ikke mer, den gikk meg på nervene. Jeg åpnet et vindu og kastet dukken langt over veien, den landet i Naboens hage. Det føltes godt. Jeg begynte å føle meg sulten. Jeg gikk ned for å hente litt popcorn til filmen. Så skvatt jeg til, når jeg hørte det smalt på kjøkkenet. Jeg hadde ingen anelse om hva som hadde skjedd. Jeg er jo alene. Kanskje det bare var vinden. Men da måtte tenke om igjen, for nå snublet jeg nettopp i den samme dukken jeg kastet ut av vinduet for 2 minutter siden. Den lå der helt livløs. Selvom jeg hadde kastet den. Jeg heiv den inn i bøttekottet av full panikk. Det grøsset nedover ryggen. Hvordan klarte den det. Lever den? Vil den drepe meg? Det er bare en ting jeg kan gjøre. Jeg må ringe mamma og pappa. Jeg tok telefon en min opp fra lomma og tastet inn nummeret så fort jeg kunne. Så fløy en kniv gjennom telefonen. Kniven føyk fort inn i veggen og der hang den. Med Iphonen min gjennom. Nå var jeg alene. På eget ansvar. Jeg så dukka løpe rundt hjørnet.
Den lever.
