Minecraft Strømmen

0.2 // Trehytta

*Olly pov*

Etter en raskt time, hadde jeg og Odin pakket ned så mye klær som mulig. Ikke vet jeg hvor denne ideen til Odin kommer fra, og jeg tviler sterkt på at jeg noensinne for vite det. Gutten er jo sta som et esel. Eller i dette tilfellet, sta som en gris, fordi han roter og søler så mye.

Planen hvor, eller planen til Odin, var å bo i trehytta til Felix. Felix er bestevennen min, og han er omtrent to år eldre en meg. Først så tvilte jeg på om han ville la oss bo der, siden han praktisk talt bor der selv. Men så orket jeg ikke tenke på det lenger.

Den neste timen, bare satt vi på gulvet og gikk gjennom planene mens vi venta på mørkets frambrudd. Planen var enkel, '-rømme' og '-tvinge selvgode Felix til å la oss bo i hytta hans'. Etter å ha lest den et par ganger til, så jeg ut gjennom vinduet for å se at solnedgangen var for lengst forbi passert.

"Skal vi stikke nå eller?" spurte jeg Odin.

"Ikke vet jeg, hvorfor spør du meg, du er eldre," jeg endte opp med å stirre stygt på ham, før jeg la til "det var din plan."

Han bare rullet med øynene før han reiste seg bort til vinduet. Han så seg tilbake før han sa "ja, skal vi stikke eller?"

"Ut av vinduet? Har du mista forstanden?" Han bare sukket, som om jeg hadde sagt det dummeste noensinne. Også åpnet han den, før han hoppet ut vinduet... Vent hva? Jeg så meg rundt fordi jeg klarte ikke helt å skjønne hva det var som nettopp hadde hendt.

Så slo det meg, han hoppet ut vinduet. I all panikk spurtet jeg til vinduet før jeg stakk hodet ut. "Planene var å rømme, ikke ta selvmord!" skrek jeg ut så høyt som jeg klarte. Så hørte jeg latter, høylytt latter. Guttungen hadde nettopp hoppet fra andre etasje, og satt han der å lo? Å si at han er gær'n er en underdrivelse.

"Jeg sa jo at jeg hadde planlagt dette i tre måneder, gjorde jeg ikke?" spurte han som den irritterende dritten han var "fy flate, du ga meg nesten et hjerte attack," "bra, det var også en del av planen," jeg snøftet før jeg sa "ohh hold kjeft om den planen din."

Så stakk jeg hodet tilbake inn igjen, var det meningen at jeg skulle hoppe også?

"Du... Odin?" "Ja?" "Skulle jeg liksom også hoppe ned?" "Jepp, prøv å sikte på den store busken."

Før jeg gjorde noe som helst, tok jeg en lapp, og skriblet fort:

Hei mor, hei far.
Som dere sikkert har merket, rømmer jeg (Olly), og Odin for visse grunner.
Let helst ikke etter oss før dere har dratt på rehabiliteringssenter...
Men da ses vi da, kanskje om lenge, kanskje snart, kanskje aldri.
Hilsen... Dere bryr dere sikkert ikke engang....

Jeg tok en masse med luft inn i lungene, jeg tømte hodet for alle tankene. Så klistra jeg lappen på baksida av døra til rommet vårt. Deretter tok jeg tak i sekken, tok sikkelig sats, og hoppet.

Å lande i en busk er kanskje en av de verste tingene jeg noensinne har gjort. Først og fremst, så gjør det jævlig vondt på akkurat hodet for en grunn. For det andre, så har jeg greiner steder greiner ikke burde være.

Hånda mi gikk raskt til hodet mitt, hvor jeg begynte å masere det punktet hvor det svei. Jeg bannet lavmælt for meg selv mens jeg strevde med å reise meg.

Når jeg først hadde reist meg opp stødig på beina, merket jeg at Odin sto halvveis oppreist mens han lo. Det var ikke akkurat overraskende, det at Odin lo av noe dumt. "Hva er galt med deg? Hva i alle dager driver du med?" hvisket-skrek jeg.