Minecraft Strømmen

0.4 // Let the games begin

-Odin POV-

Fra jeg var liten, skjedde alltid de dårligste tingene med meg. Alltid meg. Og bare meg. Ingen andre vet hvordan det føles, og alltid bli møtt med en murvegg bygd opp av uflaks. Jeg har måttet vokse opp for fort. Hadde jeg vært en bil ville jeg kjørt så fort i veien av mental forberedelse at jeg hadde fått minst tjue fartsbøter.

Jeg klandrer ingen. Jeg plager ingen. Jeg klager ikke en gang. Likevel har det seg sånn at nok en gang må noe dritt skje i mitt allerede dritt liv. Som alle andre dager, satt jeg å leste en bok. En bok for helsike. Hva er det verste som kan skje? Jo, et lyn kan jo skytes ned taket.

Hadde Zeus eller Tor eksistert, ville jeg ha dratt å jaktet dem ned med mine egne hender. Jeg pustet tungt ut, og satte meg opp. Jeg var omringet av mørke i et tett rom. Beina mine var i kryss, og jeg hadde plantet hode på de utstrakte håndflatene mine. Sånn hadde jeg sittet de siste minuttene.

Jeg har brukt de siste minuttene på å tenke. Prøve å huske når jeg ente opp her. Alt jeg husker er det fordømmende lynet. Så husker jeg ikke mer. Jeg slapp ut et frustrert rop, og slo den ene håndflata på betong bakken ved siden av meg. Og den andre hånda brukte jeg til å rive og dra i håret mitt ut av enda mer frustrasjon.

Siden jeg var så opphengt i tanker, skvatt jeg noe inderlig når det spratt opp en turkis overskrift. "ComicPvP," leste jeg. Hva i alle dager? Jeg reiste meg og begynte å gå rundt omkring for å se om jeg kunne spore hvor kilden fra lyset var. Uten hell.

Til slutt bare satte jeg meg ned igjen, hvor jeg nok engang ble omringet av en nerve pirrende mørke.

---

For andre gang i dag, våknet jeg av å ha besvimt. Jeg åpnet øynene til forventning av at jeg skulle våkne opp i et sykehus rom. Forsiktig åpnet jeg øynene og ble blendet av et lyseblå halvveis skinnende tak. Bare at dette taket ikke var et tak...

Jeg satte meg opp og så rundt omkring. Å si at jeg ble overrasket vil være en underdrivelse. Faktisk, så ble jeg så jeg overrasket at jeg skrek høyere en noen sine. Så høyt at jenter generelt ville ha blitt sjalu. Det var en skingrende lyd, og jeg hadde ikke forventet at en hånd ville slå meg på bakhode.

"Hva skjer?!" ropte jeg. "Hold kjeft din unge," svarte en kjent stemme. Det var Olly. Jeg så til venstre for meg, hvor stemmen kom fra. Jeg ble lettet for å se både Olly og Felix.

Felix klødde seg nervøst på nakken og snudde seg til oss. "Kan noen forklare meg hva det er vi gjør i Minecraft?" sa han forsiktig, som om alt dette var hans feil. Jeg mener, tar han ansvaret for det som skjedde, så skal jeg ikke klage.

For å svare spørsmålet hans, løftet jeg bare på skuldrene mine. "Kanskje vi kan spørre dem," sa Olly. "Hvem?" spurte jeg. Han bare pekte i det fjerne hvor jeg kunne skimte to figurer. De var på vei mot oss. Når de var kommet nærmere kunne jeg se at han ene var en lysebrun gutt med mørke brunt hår. Og han andre var hadde svart hår og et blekt ansikt. Litt sånn som meg og Olly.

Begge hadde på gull rustning, med et iron-sword i høyre hånda.

Om de var Minecraft skins eller ordentlige mennesker kunne jeg ikke se. Det liksom flikka fra en Minecraft skin til et menneske. Det gjorde vondt å se på, og det var svært irriterende må jeg si.

Nå sto de foran oss. Den brun hårete gutten gliste ned på oss før han sa "hei Felix, Olly og Odin-" hvordan viste han navnet vårt? "-veit dere hva i helvete det er vi gjør her?" sa han med et sukker smil.

Jeg, Felix og Olly bare så på hverandre spørrende før brikkene falt sakte på plass. "Er vi fanget her inne?" hvisket jeg.

"Ha," sa gutten med brunt hår "han der er nokså den dumme," nikket han.

Jeg reiste meg opp "hva fa-" "Nei!" skrek han. Han kastet seg fremover og la hånda på munnen min med så stor kraft at jeg falt bakover. "Ikke bann!" hvisket-skrek han.

"Ser du det der?-" han pekte til venstre for meg, men med ansiktet presset i bakken på grunn av en skitten hånd, klarte jeg ikke se annet... Skitt. Med litt anstrengelse klarte jeg å løfte hodet for å se hva det var han snakket om.

"-Alt vi sier blir automatisk overført til chatten." "Og?" sa jeg når jeg hadde løftet hånda hans fra meg og klart å reise meg igjen.

"Alt vi sier blir automatisk overført!" gjentok han.

"Og?!" spurte jeg nok en gang.

"Alt i chatten blir...?" sa han, som om han snakket med et par tre åringer.

"Overvåket!" fullførte Felix.

"Nei nå henger jeg ikke med folkens," sa jeg ærlig. "Idiot," hisset Felix. "Du blir utestengt hvis du banner,"

"Ja men hvordan vet du at vi blir utestengt fra denne verdenen," det er sikkert en drøm uansett.

"Vi pleide å være førti stykk, Odin," sa gutten. Oj. Men hvordan i huleste kan de navnet mitt?

Så innså jeg at det var en flytende boks over alle sammen hvor navnene sto. Kanskje jeg er den dumme.

"M.M.?" "Ja?" sa han med brunt hår. "Og A.J..." han med svart hår svarte ikke.

"Er han stum?" spurte Felix. "Nei, han registrerer bare deres dumhet og velger å unngå den," svarte M.M.

Den lille frekke...

"Så..." avbryter Olly, som har vært merkelig stille, tankene mine "... er vi egentlig døde akkurat nå? Eller er dette seriøst?"

M.M. trakk på skuldrene. "Jeg vet ikke," "Du vet ikke," gjentok jeg.

"Tror du virkelig jeg fortsatt hadde vært her hvis jeg viste hva som foregikk? Nei nei nei, jeg er like hjelpeløs som dere når det gjelder dette,"

"Uansett-" fortsatt M.M. "- vi tar dere med til hjemmestedet vårt så de søte monsterene ikke tar dere," gliste han.

Oh shit.

---
Hai!
Jeg oppdaterte. Hvem ville ha trodd?
Lol, ikke jeg.