Impossible

Kapittel 1 : Sermonidagen

Jeg løper rundt i huset for å finne skjemaet mitt til sermonidagen. Hvis jeg har mistet den for godt kan det gå ut over meg. Hvis jeg ber om å få en ny en vil du trekke poengene mine for å få jobbet i kontorene til de som leder, man må være veldig ryddig for å få jobbet på de kontorene. Jeg vil ikke miste noen poeng. Jeg har jobbet alt for hardt for ikke miste noen poeng. Da, jeg gikk ut fra skolen fikk jeg en sporer på ankelen min. Den viser i kontrollrommet hvor jeg befinner meg, hva jeg gjør og hvordan hjernen min tenker. Hvis jeg går utenfor gjerdene kommer de til å straffe meg og gi meg et yrke som en slave. De tar over hjernen min og kontrollerer den fullstendig. Jeg har jobbet veldig hardt på skolen. Fått veldig bra karakterer, gjort ekstra samfunnstjenester og hjulpet til i kontrollrommet noen ganger. Ledelsen ser meg som en praktfull kvinne. Deres mening kan gi meg høye odds som kan gi meg flere muligheter. Sermonien er i morgen og jeg glemte helt å kjøpe kjolen alle jentene skal bruke. Mamma vil være her hvert øyeblikk. Jeg legger igjen en beskjed på Toto. Toto er en snakkende maskin som minner deg på hendelser, den snakker noen ganger i blant. Jeg skrev inn en beskjed på Toto for mamma. Livet har vært vanskelig med bare mamma i nærheten. Faren min forlot moren min, mens hun var gravid med meg. Han valgte å være kriger. Han dro ut og forsvarte galaksen og planeten vår. Det er ingen mulighet for krigerne å få besøke sine familier. Jeg har aldri sett han eller hørt fra ham. Jeg så på den digitale klokken som henger på veggen. Det var fem minutter til bussen kom til den nærmeste bussholdeplassen. Jeg løp ut og la nøkkelen i postkassen som vår del av folket gjør. Jeg og mamma er del av folket som er de "umulige". Vi er smarte og tenker på ting som er umulig og får det til skje på mystiske vis. Fupion folket mener vi er gale og burde endre vår livsstil. Mamma mener vi burde ignorere dem og overse dem. Jeg har gjort det siden jeg var fire. Jeg løper mot bussholdeplassen og setter meg på benken. Bussen er to minutter forsinket hver gang på grunn av at den stopper og for at passjerere stiger på. Jeg må velge de "sjenerøse" i morgen for å bli med mamma. Mamma jobber på barnehjemmet og tar vare på de hjemmeløse barna og de som har blitt forlatt av begge foreldrene dems fordi foreldrene bestemte seg for å bli krigere. Den flyvende bussen kommer. Den stopper opp og sjåføreren åpner døren for meg. Jeg viser fram minnepennen min og sjåføren tar den inn i datamaskinen. Han ser på informasjonen min. Han tar ut minnepennen min og gir den til meg og nikker til meg. Jeg nikker tilbake og går og setter meg på de "sjenerøses" del av bussen. Jeg tar opp den blå kjolen min og setter meg på et blått sete. De sjenerøses farge er blå og betyr himmelen og fred. Jeg ser sjenerøs ut, men jeg føler meg ikke som en. Likevel, må jeg ikke tenke sånn. Jeg skifter fort kategori. I morgen må bestemme hva jeg vil bli. Jeg må ta det hjerte mitt føler ikke på grunn av skyldfølelsen jeg kommer til å få for å ha forlat min mor. Hvis jeg forlater henne som pappa, hvem vil ta vare på henne? Hun vil føle seg ensom og forlat. Hvordan skal jeg la det skje? Jeg må slutte å tenke sånn. Jeg ser at jeg nærmer meg sentrum jeg trykker på ''STOP'' knappen. Jeg går bort til døren.  Bussen stopper og sjåføren åpner døren. Jeg går ut av bussen og bussen kjører videre. Jeg går veien bort til sentret. De fleste stirrer på meg veldig rart. Det er ikke mange sjenerøse her. D ofte går ikke til sentret så ofte. Det er del av reglene ledelsen har lagd. De fleste sjenerøse drar til sentrum en gang i måneden. Vi som er sjenerøse har mye annet å gjøre. Vi har folk å ta vare på. Mange mener vi ikke er så åpne folk og ikke sosiale. Bare fordi vi ikke er på sentrum så ofte betyr ikke at vi ikke er sosiale. Vi er rundt mennesker og tar vare på dem døgnet rundt. Hvordan kan det ikke være sosialt? Jeg går inn i sentrum. Det første jeg ser er Brew resturanten. Jeg har bare vært der en gang for å gjøre samfunnstjeneste. Jeg ser på den store klokken i sentret. Senteret skal stengt om to timer. Jeg løp bort klesbutikken. Jeg gikk bort til kassen.hiha!

«Jeg skal hente kjolen min til seremonien,» sa jeg til damen i skranken.

«Veldig sent, men kan se hva jeg kan gjøre. Får jeg låne minnepennen din?» spurte damen og strak ut venstre hånden sin.

Hun må være venstre hendt. Jeg tok minnepennen min ut av jakke lommen min. Jeg ga henne minnepennen min. Hun satte den inn i datamaskinen. Det er veldig sjeldent at en person er venstre hendt. Ledelsen har strenge regler om å bruke høyre hånden til alt. Ledelsen må ha advart henne, eller ikke. Kanskje de til og med ikke har sett det enda. Damen skriver inn noe på datamaskinen.

«Er du venstre hendt?» spurte jeg av nysgjerrighet.

«Søtnos, som du vet sikkert har ledelsen strenge regler på at alle skal være like og høyre hendte,» sa hun.

«Jeg vet, men du brukte venstre hånden til å ta i mot minnepennen min,» sa jeg.

«Hør her! Dette har ingenting med deg å gjøre» sa hun irritert og lavt.

Jeg bestemte meg for å holde munn. Dette var noe mamma ikke ville likt at jeg hadde gjort. Kan de oppe på kontrollrommet hørt det? Ville de arrestere damen?

«Kom hit om en time» sa hun og smilte.

Jeg gikk ut fra klesbutikken. Jeg så Kyle som satt på en benk. Jeg ville likt å pratet med han. Det er ikke så ofte han er alene på skolen. Stort sett alle jentene er rundt han hele tiden. Jeg sitter ofte på benken bak skolen og leser reglene og bøker. Jeg prøvde å unngå å få snakket med han. Jeg snudde hodet og prøvde å se ut som jeg ikke så han. Han tok hodet hans opp fra gulvet. Det var lett å gjenkjenne det lyseblonde håret mitt som jeg har arvet fra faren min og formen på kroppen min. Jeg er mager og lav eller middels høy.

«Hei, Spencer» sa han og gikk bort til meg. «Jeg forventet ikke å se deg her så sent,»

«Jeg bare kjøper kjolen min for i morgen» sa jeg sjenert.

«Å ja, det er i morgen vi velger vårt yrke. Hva kommer du til å velge?» spurte han med et lurt smil.

Hvorfor pratet Kyle med meg av alle jentene han heller kunne pratet med. Jeg skal i hvert fall ikke klage. Kyles ansikt, kroppsform, grønne øyne og det brune hår tiltrekker seg mange jenter. Virkelig? Er dette en vits eller veddemål? Hvorfor prater han med meg?

«Jeg vet ikke, tenker om å bli en oppfinner,» sa jeg flaut.

«Passer til deg du er alltid kreativ,» sa han.

Jeg begynte å rødme. Jeg kan ikke tro Kyle Montgomery sa det til meg. Jeg må ha slått hodet mitt mens jeg lette etter skjema mitt og drømt.

«Hvilket yrke vil du bli?» spurte jeg ertende.

«Kriger eller oppfinner,» sa han med et smil.

Kyle passet mest til å være kriger fordi han er modig og han er veldig sterk. Han svarte ikke så ofte i timen. Det gjorde ikke jeg heller, men jeg fikk veldig gode resultater på prøver. Det gjorde han også.

«Trivelig, men må få kommet meg av gårde,» sa jeg.

Jeg gikk til bokhandelen. Jeg ville kjøpe den nye boken til Hillary Boardman hun er del av ledelsen og de smarteste der også. Jeg beundrer hennes talent. Hennes nye bok kom ut i dag. Den er en veilednings bok som inneholder hvordan man får et veldig bra yrke. Jeg sjekket i lommeboken min. Jeg har bare råd til å kjøpe kjolen. Jeg gikk ut av bokhandelen og så på klokken. Det har gått en time og det er bare en time til senteret stenger. Jeg løp bort til klesbutikken. Håret mitt flagret i vinden mens jeg løp. Jeg kom fram til klesbutikken. Det var den samme damen som sto i skranken. Jeg gikk til hun og hun ga meg et smil.
«Jeg trodde du hadde dratt,» sprute damen.
«Jeg bare pratet med noen,» sa jeg til henne.
«Jeg så at du pratet med den gutten. Du har ikke lov til å prate med en gutt som han, du vet det?» sa damen sint.
«Hæ? Er det ikke plutselig lovlig å snakke med noen utenfor ditt folk?» sa jeg sint og lavt.
Damen begynte å puste voldsomt ut av nesen. Hun bøyde hodet hennes ned og så mot meg. Jeg bøyde meg også ned og så på henne.
«Hør her, jente! Hvis du oppfører deg sånn er det garantert at du blir satt utenfor gjerdene. Jeg kan melde om denne samtalen med deg.» sa damen lavt.
«Jeg vet ikke navnet ditt engang! Hvilken rett har du til å bestemme over meg,» sa jeg sint.
«Det vil vel ikke gjøre noe om jeg sier alt til ledelsen. Alt du har strevet for å få et godt yrke så faller alt sammen, er det det du vil?» sa damen med et frekt smil.
«Ikke si noe,» sa jeg.
«Ta det med ro! Jeg heter Shannon Michael,» sa damen. «Bare kom til meg når du trenger råd,» sa Shannon.
Jeg sa ikke noe tilbake. Jeg gikk ut av klesbutikken og tok bussen hjem. Jeg tok med Toto til rommet mitt. Mamma hadde ikke kommet hjem enda. Hun pleier å være hjemme på denne tiden av dagen. Jeg stilte inn Toto til en vekkeklokke. Jeg pusset tennene mine og la meg. Jeg sov raskt. Det var en veldig slitsom dag.