En Annerledes Dagbok

Kapittel 2: Sykehuset

31.12.2020
Jeg våkna på sykehuset og følte meg støl. Jeg husket ingenting og viste ikke hvor jeg var eller hvordan jeg kom hit. Plutselig kom en dame inn, hun så ut som en sykepleier. Etter at jeg tenkte det kom jeg på at jeg kanskje var på et sykehus. Jeg ble helt rar inni meg fordi det eneste jeg husker er at jeg er redd for sykehus, ja jeg vet sykehus. Jeg tenker hvorfor måtte jeg huske det og ikke noe annet, som feks at jeg ikke husker navnet mitt. Plutselig sa sykepleieren at barnehjemmets eier snart kommer. Jeg skjønte ingenting hadde jeg bodd på barnehjem, og hvor lenge. Alle spørsmålene surrer rundt i hode midt og jeg tror jeg holder på å bli gal. Plutselig kommer en gammel kjerring inn, hun sier at jeg heter Rebecca og at det er hun som passer på meg på barnehjemmet. Jeg frikker helt ut. Hvordan er det mulig. Plutselig kommer alle minnene tilbake at jeg så når faren min tok selvmord da en mann kom hjem til der vi bodde og bare tok mamma. Alt bare strømmer inn i hode mitt og jeg blir helt stum. Alt gikk så fort. Plutselig sa eieren av barnehjemmet eller Tilda som hun egentlig heter at vi kunne dra tilbake til barnehjemmet og jeg viste allerede at dette kom til å bli ræva.
Når jeg kom tilbake bekymre alle og si stygge ting til meg som
"jeg skulle ønske du døde" og "kunne du ikke slått deg litt hardere" og "er det mulig må vi se henne igjen jeg trodde vi var kvitt henne". Ja nå vet ihvertfall hva de sier til meg og ja det sårer det sårer så jævlig. Jeg orket ikke mer så jeg gikk og la meg.