Saved by the Door(Louis Tomlinson)(1D)(Norsk/Norwegian)

Kapittel 1 - Flukten

Michelle's POV

Jeg våknet opp til en ny dag i helvete som jeg liker å kalle livet mitt. Du lurer kanskje på hvorfor jeg kaller livet mitt et helvete. Vel la meg fortelle deg hva som har foregått i livet mitt de siste 13 årene. Når jeg var 5 år gammel døde moren min i en tragisk bilulykke. Både jeg og faren min var også med i bilen, men vi kom unna med lettere skader. En stund etter ulykken begynte pappa å gi meg skylden for det som hadde skjedd. Han sa at det var jeg som burde ha dødd i stedet for mamma og at jeg ikke fortjente å leve mer. Dette var bare noe av det han sa til meg. For å si det enkelt, så prøvde han å ødelegge livet mitt med å fortelle med at jeg ikke var verdt noe og alt annet han kunne komme på for å ødelegge for meg. Om dette var ille, så vet jeg ikke hva jeg skal si om hva som skjedde når jeg ble eldre. Når jeg ble 8 år var ordene bare en liten del av alt.

Som 8 åring begynte pappa å fysisk mishandle meg. Han slo meg noe som førte til blåmerker alle steder som ikke var synlige når jeg var på skolen. Han ville ikke at noen skulle vite hva jeg gikk igjennom når jeg var hjemme. Jo eldre jeg ble jo verre ble mishandlingen. Når jeg var 12 år tok pappa meg ut av skolen. Han mente at jeg ikke trengte mer utdanning. Han ville heller ikke bruke unødvendig med penger på meg. Så det stedet jeg endelig kunne få litt fred å samle meg, ble fratatt og det var ingen mulighet for meg å komme meg unna. Jeg prøvde å løse døra til rommet mitt, men pappa fant alltid en vei inn. Det var ingenting som hjalp lengre.

Fra jeg fylte 13 begynte alt å bli enda verre. Pappa tok med seg folk hjem og lot de gjøre hva enn de ville med meg. Han brydde seg ikke noe om hva de gjorde. Han mente jeg fortjente alt sammen, uansett hva det var. I hans øyne var den psykiske og fysiske mishandlingen han ga meg og hva de andre gjorde noe jeg fortjente etter at mamma døde. Jeg har drømt om et liv hvor jeg kan leve og være glad og føle meg elsket, men akkurat nå virker det som et liv som eksisterer på en helt annen planet. Selv om jeg nå har fylt 18 og kan klare meg selv lar ikke pappa meg dra. Mishandlingen er der fortsatt, men forhåpentligvis vil alt ende i kveld. De siste månedene har jeg forsøkt og lage en plan på hvordan jeg kan komme meg ut herfra og vekk fra pappa, mishandlingen og det livet jeg har hatt der.

Jeg vet at pappa forlater huset rundt 18:00. Da starter planen min. Jeg skal pakke sammen tingene mine og komme meg ut, mens han er på puben eller hvor hen han drar. Det er bare ett lite problem med planen min Jeg aner ikke hvor jeg skal dra. Alt jeg vet er at jeg bor i London, men jeg har aldri vært ute å sett meg rundt. Så denne kvelden går nok til å utforske London å prøve å finne en vei vekk herfra. Men før jeg kan begynne å tenke på alt dette må jeg late som at ingenting skal skje i kveld. «Michelle! Kom ned NÅ MED EN ENESTE GANG», ropte pappa fra stua. Bare noen timer til tenkte jeg. "Hva er det pappa?" svarte jeg. Jeg prøvde å vise at jeg var glad for å vise han at jeg var glad I han.
«Jeg fortalte deg at du skulle vaske mens jeg var ute i går. Det er ikke vasket her i det hele tatt!» skjeftet han på meg. Hvorfor måtte jeg glemme å vaske i går. Tida gikk for fort i min egn planlegging. «Du vet hva som skjer med slemme jenter ikkesant?» sa han. Jeg visste godt hva han snakket om.
"Ja pappa." Sa jeg forsiktig. Jeg hadde tårer I øynene, men jeg kunne ikke vise han at jeg var svak. Etter 15 minutter med slag gikk han til et annet rom. Jeg kom meg sakte men sikkert opp på rommet mitt hvor jeg la meg ned på senga og sovnet. I håp om at de neste 3 timene flyr av sted.

3 timer senere

Jeg våknet av at ytterdøra smalt igjen. Endelig har pappa dratt. På tide å gjøre seg klar. Jeg pakket sammen sakene mine og forlot huset. Jeg gikk rundt i gatene uten å vite helt hvor jeg skulle gå London er en stor by med flere gater og det er fullt mulig å rote seg bort. Jeg så etter steder jeg kunne hvile for natten uten mye hell. Etter en stund fant jeg en park hvor jeg satte meg ned. Etter all mishandlingen og lite med mat orker ikke kroppen min så mye som den en gang gjorde. Jeg håper virkelig at dette er starten på et nytt liv som er verdt å leve. Etter å ha hvilt litt pakket jeg sammen sakene mine. Jeg må komme meg lengre unna huset og pappa. Jeg fortsatte flukten uten å hvite hvor jeg skulle

2,5 time senere

Jeg var utenfor en stor bygning. Jeg kunne høre skriking inne i bygningen så noe skjedde der inne. Jeg prøvde å finne en vei rundt. Lukten av mat gjorde det ikke lettere for meg å fortsette. Jeg var sulten, men jeg visste jeg ikke hadde penger til mat. Jeg begynte å løpe for å komme meg unna, men før jeg kom meg unna løp jeg rett inn i en dør. Jeg datt ned på bakken og det siste jeg høre var noen som sa «shit!» før alt ble mørkt. Dette kan ikke være bra.